Evolusjonslærens konsekvenser

Det er sterkt beklagelig at store deler av apologetikken, det arbeidet som skulle forsvare troen på Bibelens Gud, ofte ender opp med å gjøre det motsatte.

I dagens Norge pågår en sekulariseringsprosess for fullt innen både kirke og samfunn. Det er god grunn til å hevde at dette har sammenheng med synet på skapelse versus evolusjon.

I samfunnet generelt har Bibelen og kristentroen fått en svakere og svakere rolle. Mens vi tidligere lærte bibelhistorie på skolen er denne arenaen nå langt på vei overtatt av evolusjonismens forkjempere enten faget heter biologi, religion eller historie.

Sekulariseringen av samfunnet har også en dypere årsakssammenheng med sekulariseringen av kirken. Når kirken driver med tilpasning til samfunnet for ikke å tape kampen om tilværelsen, resulterer det i realiteten med at den bidrar til å sette fart i sekulariseringen.

Vi er kalt til å være lys og salt i verden, men som vi har vært inne på har kirken dessverre altfor ofte, skritt for skritt, godtatt de føringer som legges av det sekulære samfunnet. I stedet for å bruke Ordet og fremholde bibelske sannheter har kirken gått på kompromiss med sannheten og holdt frem minste felles multiplum. Mange skanser er tapt fordi både argumentasjon og innhold bygget på sviktende grunnlag.

Så hvordan kan skanse etter skanse falle?

Et sentralt stikkord er bibelsyn. Der Bibelen ikke lenger anses som Guds ufeilbarlige ord kan praktisk talt alt skje innenfor det som handler om tro og teologi.

Der det er opp til det enkelte menneske å definere hva i Bibelen som er autentisk, reelt og forpliktende og hva som ikke er det, er det i realiteten ikke noe fundament igjen.

Bibelen kan leses, tros og etterleves etter eget forgodtbefinnende. Uten at evolusjonslæren alene skal ha skylden for det, er det ingen tvil om at den har vært sterkt bidragsytende til å åpne opp for et slikt bibelsyn. Det viser både kirkehistorien og dagens bibelsyndebatt.

Et åpenbart problem når det gjelder å avvise kontroversielle Bibelord om skapelse som forpliktende er at flere av dem kommer fra Jesus selv. Veien er faktisk overraskende kort fra å hevde at Bibelen er feilbarlig til å hevde at også Jesus var det, mens så er det også logisk koherent og å gjøre nettopp det. En norske teolog og prest sier det slik:

- «Siden Jesus var begrenset i sin forståelseshorisont, så holdt han standpunkter som vi ikke kan dele…. Jesus trodde etter alt å dømme at Adam og Eva var de første historiske mennesker. Mer enn dette: Han tok Genesis-historien utover på “face value” (Altså slik det står.) (han nevner for eksempel Adam, Abraham, Sodoma etc.) Men dette er i dyp strid både med moderne evolusjonsbiologi, moderne antropologi, moderne historie og moderne lingvistikk. Mennesket er en del av evolusjonsutviklingen; folkeslagene i midtøsten oppstod ikke fra enkeltpersonene i Gen; alle språk i verden oppstod ikke ved Babels tårn for 4-5000 år siden; det skjedde aldri en global flod som drepte alt liv og dekte alle fjell etc. etc.»

En del apologeter vil tillegge Jesus «begrenset forståelseshorisont» som følge av hans 100% menneskelige status. Da Jesus var både fullt ut Gud, men også fullt ut menneske, visste han ikke alt, vil man si. I tillegg var han ikke interessert i å gå i rette med datidens holdninger til disse historiske skildringene vil man kanskje legge til.

Problemet med dette er at Jesus selv påberoper seg Guds autoritet og suverenitet i det han sier.

- Jesus sa da: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at JEG ER den jeg er. Og av meg selv gjør jeg ingenting, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette. Joh 8:28

- Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag. For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale. Joh 12:48f

Skal man avvise Bibelens skapelsesfortelling i bokstavelig forstand og akseptere evolusjonslæren holder det altså ikke å definere det som et sjangerspørsmål og begrense tekstlesingen til første mosebok. Den omfattende skaperteologien gjør at det er bibelsynet som må revideres og selve grunnlaget for all teologi som må prøves. Man tvinges til å spørre med den historisk kritiske metoden «Har Gud virkelig sagt?» Derfor får det også følger systematisk gjennom hele Bibelen. Den nevnte presten eksemplifiserer på en slående måte:

- «Skapinga skjedde ikkje fysisk slik GT seier, verken i Gen 1 eller Gen 2. - Adam og Eva var ikkje dei fyrste menneska, og forteljinga om dei er i stor grad “etiologisk”, dvs. vil forklare visse “features” ved naturen og samfunnet og menneskelivet. - Noa eksisterte aldri, det var aldri ein global flod. Noa-forteljinga har røter i andre flodforteljingar frå omkringliggjande kulturar. - Babelforteljinga skjedde aldri, og søkjer å forklare korleis alle språk vart til (men det skjedde ikkje slik). - Abrahamsforteljingane har nok ein historisk kjerne, men det er problem med å seie at alt der er historisk. - Exodus-forteljinga har mange mytiske trekk, og kan ikkje sameinast på det noverande tidspunkt, med arkeologiske utgravningar. Men det er godt mogleg at det finst ein historisk kjerne i Exodus-forteljinga. - Arkeologien går sterkt imot historisiteten i Josvas bok. - Kongebøkene og Krønikebøkene har ulike ideologiar og kan på mange punkt ikkje sameinast.»

Der evolusjon anerkjennes som en mulig og legitim «tro» innen et kristent livssyn vil altså også bibelsynet måtte korrigeres. Vi kan med andre ord ikke fastholde et bibelsk bibelsyn, der Bibelen forutsettes å være ufeilbarlig i alt den uttaler seg om, dersom evolusjonslæren skulle representere sannheten. For de som aksepterer evolusjonslæren og dermed avviser en rekke likefremme bibelord om skapelsen, er veien dermed kort til også å gå på akkord med andre bibelske sannheter. På den annen side, dersom Bibelens ord om for eksempel den overmåte gode starten (1Mos1:31), de seks dagene (2Mos20:11) og det første mennesket skapt av jord (1Kor 15:47) blir anerkjent og akseptert, skal det ganske mye til for å sette til side for eksempel bibelens etikk. For å sette det litt på spissen; når seks dager kan bli til millioner av år bør vi kanskje ikke undres så veldig på at Adam og Eva kan bli til Adam og Even.

Heller ikke forsoningen er fredet i forhold til å re-tolke de klare ordene Bibelen lærer oss om hvordan og hvorfor Guds sønn måtte dø for å frelse oss. Det er skremmende å se hvordan til og med noe så sentralt som dette er åpent for korreksjon. Tanken på en stedfortreder som dør for våre synder passer imidlertid så dårlig med vår egen menneskelige tankegang at når evolusjonslæren i tillegg bidrar til å usannsynliggjøre at et slikt offer var nødvendig, er veien kort til å underkjenne det. Atle Ottosen Søvik, professor i systematisk teologi på Det teologiske menighetsfakultet sier det på følgende måte:

- «Over til Jesu død på korset. En klassisk tanke har vært at først var alt i verden godt, så kom synden, og så kom Jesus og gjenopprettet det med sin død og oppstandelse? Men dersom evolusjonslæren har rett i at ikke alt var godt fra starten av, hvilken rolle har da Jesu korsdød? Jesus sier i begynnelsen av sitt virke at Guds rike er nær: vend om og tro på evangeliet. Både Jesu liv, død og oppstandelse har den funksjon at Jesus begynner å virkeliggjøre Guds rike. Guds rike er et fellesskap med Gud og mennesker der vi elsker Gud og vår neste, slik Jesus oppsummerer loven i Matt 22,40. Jesu ord og handlinger, Jesu død og oppstandelse, har alle den funksjon at det får mennesker til å tro på Gud og å bli inspirert til å elske sin neste. Og denne funksjonen kan det ha uavhengig av om alt var godt i starten eller ikke. Men var ikke Jesu død også en offerdød? Jesus siterer Hosea 6,6 på at Gud ønsker seg kjærlighet og barmhjertighet, ikke offer. Det er å leve et godt liv som er det rette offer, ikke å drepe et uskyldig dyr. Jesu offer er at han lever et sant liv like til døden. Han viker ikke fra sitt budskap om evangeliet, og må for det bøte med sitt liv. At det skulle være Gud selv som ikke vil tilgi uten at en uskyldig først lider, er en sen tanke i teologisk tradisjon. Denne bør avvises – igjen ikke på grunn av evolusjonslæren, men basert på en moralsk lesning av Bibelen.»

At Gud ikke tilgir uten at straffen for synden bæres av Jesus som stedfortredende offer er selvsagt ikke noen sen tanke i teologisk tradisjon. Det er tvert imot en bibelelsk tanke. At denne tanken bør avvises som følge av en moralsk lesning av Bibelen er, for å si det mildt, nokså hovmodige ord. Problemet med å foreta «en moralsk lesning av Bibelen» er at vi setter vår egne menneskelige vurderingsevne over Guds. Det falne mennesket med sine syndige tanker og tilbøyeligheter skal vurdere hvorvidt den allmektige og hellige Gud handler moralsk akseptabelt idet han sender sin sønn til jorden for å dø på et kors. Ytterligere kommentarer til dette skulle være unødvendig, men som vi ser av sitatet stilles dette også i sammenheng med evolusjonslæren, selv om det bedyres fra Søviks side at det ikke er denne som er beveggrunnen.

Også apologeten Bjørn Are Davidsen ender opp med å redefinere sentrale deler av den kristne troen når han i avisen Utrop i forbindelse med en serie om religiøs tro og evolusjon blir bedt om å si noe om sitt syn på Bibelen. Davidsen svarer:

- «Bibelen er en viktig bok som vi trenger å ha et seriøst forhold til. Den er skrevet over mange århundrer av ulike personer og i ulike sjangre. Tekstene er ikke diktert fra en tidløs dimensjon, men forteller mye om hvordan folk tenkte til ulike tider. Bibelen kan samtidig inspirere oss til hvordan vi bør leve i dag. Men vi må ikke alt bokstavelig – vi kan f eks ikke sende «syndefloder» over dem vi mener handler umoralsk, og det er heller ikke slik Bibelen har blitt forstått opp gjennom historien. Kjernebudskapet i Bibelen er slik jeg ser det at vi har en plikt til å være gode mot hverandre. Og det skjer ikke av seg selv. Godhet krever tankearbeid og praktisk innsats. Det er ikke bare å lene seg tilbake. Hvordan skal vi behandle flyktninger og innvandrere? Er det rett å gå til krig? Slike og andre vidtrekkende moralske spørsmål kan Bibelen hjelpe oss med å reflektere rundt, sammen med prinsipiell teologisk tenkning.»

For ordens skyld: Kjernebudskapet i Bibelen er ikke at vi har en plikt til å være gode mot hverandre, (selv om vi også har det) men at Gud griper inn og gir oss mulighet til frelse på tross av at vi ikke er gode mot hverken ham, oss selv eller hverandre.

På spørsmål om hvordan Guds budskap kom til menneskene hvis Bibelen er skrevet av mennesker, svarere Davidsen følgende:

- «Bibelens tekster er produkter av sin samtid. Men deler av Bibelen mener jeg som kristen at stammer direkte fra Gud, f eks det vi kaller de ti bud. Det er vanskelig å lese at beretningen om hvordan Moses fikk steintavlene er ment som noe annet enn en faktisk, historisk fortelling. Budene ble fysisk hogd inn i steinen av Gud selv, slik jeg leser teksten. Det finnes selvfølgelig også sider ved historien om Moses som må tolkes ut fra sin tid, men poengene i de ti bud mener jeg inneholder Guds ord.»

Det grenser til det komiske å lese denne uttalelsen om hvordan vi i hvert fall kan være sikker på at «poengene» i de ti bud «inneholder» Guds ord. Er det rart at kirken sekulariseres om dette er gjengse tanker? Det er utvilsom fristende her også å poengtere at midt i teksten om de 10 bud og som en del av de ordene som ble skrevet i stein med Guds finger ligger verset om at

- …på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. 2Mos 20:11b

Det er sterkt beklagelig at store deler av apologetikken, det arbeidet som skulle forsvare troen på Bibelens Gud, ofte ender opp med å gjøre det motsatte. I iveren etter å forsvare gudstro generelt argumenteres det nemlig ofte slik at det både direkte og indirekte blir argumenter mot Bibelens Ord. Dette er dessverre ganske utbredt i Norge i dag. Et klassisk eksempel er å peke på hvordan Big bang teorien utelukker et evig univers. Big bang støtter altså Bibelen på at universet har en begynnelse. Det er jo greit nok i seg selv, men anerkjenner vi Big bang teorien har vi samtidig lagt oss ut med andre tekster i Bibelen. Dermed er vi egentlig nokså like langt.

Sekulariseringen har kommet langt. I dagens kristen-Norge er det å tro på skapelsesberetningens ord i likefrem mening ikke enkelt. Samtidig er det også i vårt land mange tusen mennesker som gjør nettopp det. Det er ikke umulig at det å holde stand i dette spørsmål vil kunne være viktig med tanke på å bremse den avskalling som har foregått fra kirken de siste 100 år. Det er lite som tyder på at de allerede liberaliserte delene av kirken vil snu. Snarere kan det se ut som at frontene styrkes. Biskop Halvor Nordhaug delte sine tanker på visitas i en kirke på vestlandet i 2015. Der sa han blant annet:

- Det er farleg å tru at Gud skapte verda på seks dagar, eller at ei syndflod ein gong dekte heile kloden. Slik var det ikkje.

Den sekulære lokalavisen som skrev om dette følte tydeligvis behov for å understreke at

- «Det var ingen innbarka religionskritikar som sa dette i Nysæter kyrkje søndag, men Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug.»

Bjøgvinsbispens ord er på ingen måte overraskende. Han mener det er farlig å tro at Gud skapte verden på seks dager, selv om Bibelen uttrykkelig sier at han gjorde nettopp det. Med de siste års utvikling i teologi og kirke er det slett ikke umulig at biskopen en dag får rett.

Kanskje blir det ikke på den måten han tenker, men det er ikke sikkert det er så lenge før den tid kommer der det virkelig blir farlig å tro at Bibelen forteller sannheten. Vi må være forberedt på at kampen om Bibelens autoritet vil koste i årene som kommer, også på våre breddegrader.