Etterlyser at kristne tar kontakt

En skilsmisse fra ektefellen førte til skilsmisse fra menigheten for «Harald». Kristne mennesker har han sett lite til etterpå.

– Hvordan skulle jeg kunne sitte i kirkebenken, be til en gud og synge sammen med de andre, når jeg ikke var på talefot med familien min. Det henger ikke i hop for meg, sier «Harald» til Dagen.

Av hensyn til seg selv og sin familie ønsker han å være anonym. Harald er i 50-årsalderen, har vokst opp i en frimenighet og var aktivt med i kristent arbeid i rundt 20 år, blant annet som barneleder. En skilsmisse for cirka 10 år siden gjorde at livet falt i grus. Tobarnsfaren klarte ikke å fortsette å gå i kirken.

Levende bibelvers

Forrige tirsdag skrev vi om tilsynsmann Yngve Andersen i Frikirken som er opptatt av at de som er kommet bort fra menigheten skal få mulighet til å komme tilbake.

– Da jeg ble valgt til tilsynsmann, var det et bibelvers som ble levende for meg om denne saken, fortalte Andersen, og siterte Paulus sine ord i 2. Korinterbrev 11,29: «Hvem faller fra uten at det brenner i meg?».

Etter samlivsbruddet gikk Harald til lederne i forsamlingen og forklarte at han ikke lenger kunne stå foran andre «og være et eksempel». Siden holdt han seg hjemme da menigheten kom sammen.

– Jeg har ikke vært på møter på mange år og lever et «vanlig hedningeliv» som alle i mitt nabolag gjør, forteller han. Livet hans handler i dag om å gå på arbeid, delta i en og annen sammenheng der han treffer folk, være med på en fest i ny og ne og kanskje et pub- eller konsertbesøk.

LES OGSÅ: Skilsmisse og barna

Lite synlig tro

Troen kommer han imidlertid ikke utenom.

– Det er jo Jesus livet handler om, sier Harald.

I flere år har han reagert på hvor lite synlig Kristustroen er i samfunnet. Han spør seg hvorfor han aldri møter kristne på sin vei dersom de to utganger på livet er noe de tar på alvor. Harald tenker at det skyldes at de kristne har det fint innenfor sine kirkevegger, og at mye «skjer internt».

– Det er ingenting som får meg til å stoppe opp og tenke over måten jeg lever livet mitt på, sier han, og viser til at han ikke kommer over plakater, stands eller kristne friluftsmøter. Unntaket er Frelsesarméen ved juletider. Det som gjør at han fortsatt tror er det han har bevart fra tiden da han «satt og dinglet med bena i kirkebenkene».

Han sukker til Gud innimellom, og nylig dro han også frem boken «Målrettet liv» av Rick Warren. Den er han i gang med å lese nå.

– Men jeg vinner ingen og snakker ikke med andre om min tro, sier han.

Bruker folk til å kalle

Øystein Gjerme, pastor i Salt Bergenskirken, hilser Haralds tilbakemelding velkommen. Gjerme har skrevet boken «Tusen hjem» som handler om smågruppearbeid og gudstjenesteliv, og påpeker at å invitere til menighetsfellesskapet er et ansvar som alt Guds folk har.

– Vi trenger slike meldinger for å ta oss sammen fordi Herren kaller på folk, men han bruker folk til å kalle, sier han.

Gjerme er opptatt av at gateevangelisering og vennskapsevangelisering ikke må stå som motsetninger.

– At noen har frimodighet til å drive med gateevangelisering er prisverdig, men alle troende må ha frimodighet til å være et vitne i sin nære krets.

Pastoren forteller at hans egen menighet har en bro-kampanje som handler om bønn, relasjoner og ord.

– På slutten av hver gudstjeneste utfordrer vi menigheten til å tenke på mennesker de har i livet som de kan bygge bro til i uken som kommer.

Mangler språk

Selv har Gjerme de siste fem dagene møtt en person daglig som har gått fra troen sin. Han erfarer at mange forlater troen, eller i alle fall menighetskulturen, som de er oppvokst med.

– Det bringer oss i en type forlegenhet og mange mangler språk, og blir stille i møte med de som velger å ikke være aktive lenger, sier Gjerme. Han berømmer samtidig Yngve Andersen i Frikirken for et betimelig og riktig budskap.

– Det er veldig aktuelt for meg nå. Vi opplever menighetsvekst men har også denne lekkasjen som vi må ta på alvor, sier han.

I møte med mennesker som er i en lignende situasjon om Harald, tror Øystein Gjerme at den personlige kontakten er avgjørende.

– Det er viktig å møte ham som et enkeltmenneske. Det er mye psykologi i dette, sier pastoren, og viser til at det kan være vanskelig å møte storfellesskapet når en sliter selv.

– Det oppleves som en selv er utskudd og ser ut som alle andre er lykkelige og har velfungerende familieliv, selv om de ikke har det.

LES OGSÅ: Ingen vet prisen på 10.000 skilsmisser

Det er en grense

Gjerme er opptatt av at menigheten må initiere en prosess slik at de som sliter kan møtes en til en, få besøk og tilbud om veiledning og sjelesorg.

– På den måten kan vi hjelpe dem å komme på plass igjen i livet.

Harald sier til Dagen at det skremmer ham at han egentlig ikke savner å gå i en menighet. I dag regner han seg ikke som en ressursperson, men som en som er mer avhengig av å få enn å gi.

– Hvorfor skal jeg gå hvis jeg ikke får noe ut av forkynnelsen og det såkalte fellesskapet, spør han, og viser til at det er en grense for hvor mye han orker å traske rundt til forsamlinger.

– Den eneste som hilser er dørvakta hvis du er heldig, sier han.

Harald presiserer at han ikke er bitter, og at han tar kontakt med Dagen «i aller beste mening», ikke for å anklage noen, men fordi han er lei seg for at det er blitt slik i Norge.

– Det jeg ønsker skal komme frem er at Jesus og menigheten ikke synes for den vanlige nordmann.