ÅNDEN: Vi kan legge all vekt på enkelte av Åndens gaver, og slik miste av syne selve Åndens hovedoppgave som er å kaste lys på Jesus slik at vi ser ham tydeligere, skriver Tarjei Gilje.

Et pedagogisk mesterstykke

Da vil både ydmykhet, ærefrykt og frimodighet kunne være gode og sakssvarende følgesvenner, snarere enn en selvopptatt åndelighet som over tid gir mer mismot og frykt enn levende tro.

Da jeg var barn, var salmen «Måne og sol» fast innslag i familiegudstjenestene som regelmessig fant sted på skolen i nærheten av der vi bodde. Det er mye fint å si om verdien av gjenkjennelse, og av faste elementer i gudstjenesten. Når det gjaldt denne bestemte salmen, gikk jeg likevel lei.

Men i voksen alder har jeg fått oppdage den på nytt. Salmen, med tekst av svenske Britt G. Hallquist og melodi av Egil Hovland, er et aldri så lite pedagogisk mesterverk. Den formidler mye innhold gjennom få, velvalgte og treffende ord, til en melodi man lett kan synge med på og huske.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dermed viser «Måne og sol» hvor virksom en salme kan være både med tanke på trosopplæring og som uttrykk for vår tilbedelse og takknemlighet til Gud.

«Måne og sol, skyer og vind, og blomster og barn skapte vår Gud», heter det i den første strofen. Det ufattelig store skaperperspektivet blir enkelt forklart, vår himmelske Fars rolle som livets opphav kommer tydelig frem. «Himmel og jord, allting er hans, Herren vår Gud vil vi takke», heter det videre.

I den andre strofen beveger vi oss videre til den andre trosartikkel, eller mer presist: til den andre personen i den treenige guddommen. «Jesus, Guds Sønn, død på et kors for alle, for oss, lever i dag», synger vi. Hvis det er én ting vi trenger å vite om Jesus, så må det vel være dette.

Jesus var en fenomenal etisk veileder, en enestående undergjører og en radikal samfunnsrefser. Men viktigere enn alt dette er det at hans korsdød i vårt sted gjør frelsen tilgjengelig. Og det at han stod opp fra de døde og lever i dag, demonstrerer og illustrerer hans makt over selve døden.

Helt fra første stund blir han etablert som noe mer enn et vanlig menneske, nemlig som selve Guds Sønn. Derfor ligger det både proklamasjon og lovprisning i påfølgende ordene: «Ja, han er her, ja, han er her. Herren vår Gud vil vi takke.»

Den tredje strofen gir et konsist og godt bilde av Den hellige ånd, som vi i kirkeåret er særlig opptatt av nå rundt pinse. «Ånden, vår trøst, levende varm og hellig og sterk, taler om Gud». For kristne til ulike tider har det vært fristende å ta et slags eierskap til Den hellige ånd, ved å betone visse mer spesifikke sider ved Åndens virke.

I morgendagens prekentekst forklarer Jesus Åndens gjerning slik: «...når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. (...) Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.» Den siste delen av strofen går slik: «bærer oss frem, dag etter dag. Herren vår Gud vil vi takke».

Dette korresponderer med selve Talsmannens vesen som vår støtte, trøster og medhjelper, og dessuten med apostelen Paulus’ ord i Romerbrevet om at Ånden selv går i forbønn for oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med dette utgangspunktet følger refrengets konklusjon naturlig: «Herre, vi takker deg. Herre, vi priser deg. Herre, vi synger ditt hellige navn.»

Ikke så sjelden kan den enkelte av oss stå overfor utfordringer hvor vi kjenner oss rådville. Det kan gjelde konkrete situasjoner i livet, eller det kan gjelde forholdet til Gud og hans ord. Da er nettopp «Ånden, vår trøst» en hjelp til å lene seg mot Gud. Hvis vi, bevisst eller ubevisst, tenker at det er vi selv som skal bære troen og det kristne fellesskapet, er veien til fortvilelse eller overmot kort.

Troen på at vi selv vet bedre er neppe av ny dato. Men den får ytterligere næring i en individualisert tid, og ikke minst i en tid hvor teknologi gjør det lettere for den enkelte av oss å tilegne seg kunnskap enn noen gang før.

Det faste, det gjentakende, det etablerte kan oppleves som en byrde vi helst vil løsrive oss fra. Vi kan legge all vekt på enkelte av Åndens gaver, og slik miste av syne selve Åndens hovedoppgave som er å kaste lys på Jesus slik at vi ser ham tydeligere.

Vi kan bli så opptatt av enkelte av Jesu læresetninger at vi glemmer vårt eget behov for en som kan frelse oss fra oss selv. Og vi kan bli så fokusert på mulighetene ressurstilgangen gir oss – ikke minst i Norge, at vi glemmer ærefrykten for Skaperen og behandler skaperverket – eller selve livet – som om det var vår egen eiendom.

Selv hos modne kristne kan vi noen ganger møte en overraskende forlegenhet når det gjelder å formidle evangeliet til omgivelsene. Et godt botemiddel kan i så fall være å forankre budskapet i Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Da vil både ydmykhet, ærefrykt og frimodighet kunne være gode og sakssvarende følgesvenner, snarere enn en selvopptatt åndelighet som over tid gir mer mismot og frykt enn levende tro.