Foto: Stefan Rousseau, Reuters/NTB Scanpix
En tid til å gråte
Over hele kontinentet er nå debatten om
Europas fremtid i full sving. Og den er alt
for viktig til å bli overlatt bare til politikerne. Vi må alle være informert og involvert.
For mange har denne helgen vært en tid til å gråte: Unge briter som føler seg forrådt av sine eldre, skottene, mange nord-irer som igjen står overfor en grense mot sør, millionen av europeere som bor i London, millionene av andre europeere som bor i Storbritannia, de 2,2 millioner briter som bor andre steder i EU, befolkningen på Gibraltar... og mange «leavers» som sakte våkner opp for den enorme rekkevidden av det de stemte for og hulheten i løftene de trodde på.
Tomas Halik, prest og professor fra Praha, og fjorårets hovedtaler på State og Europe Forum i Riga, skrev et åpent brev til Storbritannia i forrige uke, hvor han skrev at hans medtsjekkere hadde smertefulle minner fra 1938, da isolasjonismens stemme, som insisterte på «den nasjonale interesse» hadde vunnet frem i Storbritannia.
Statsminister Chamberlain avviste den gangen solidaritet med Tsjekkoslovakia - «et land langt borte... folk vi ikke vet noe om». «Britiske borgere, våg frimodig å avvise fristelsen til å svikte Europa, vårt felles hjemland», ba han.
