En alvorsprat med Norges morsomste mann

Dagfinn Lyngbø har vunnet Komiprisen syv ganger. Men visste du at han begynte sin karriere som korgutt i et menighetshus på Askøy?

- Hallaien!

Suksesskomikeren fra Askøy utenfor Bergen skynder seg inn fra et rufsete og kaldt vintervær. Dagen sier du? Den kristne avisen?

Han ser en smule usikker ut der under capsen.

- Ja. Jeg tenkte vi måtte ha en alvorsprat med Dagfinn Lyngbø, sier jeg på spøk.

- Hehe.

Han småler på velkjent vis og tar en slurk av kaffekoppen. For godt kjent er han blitt. Gjennom ulike tv-program, som stemmen til alles favortittfigur i Istid-filmene og som en av pionerene innenfor norsk stand-up.

Han trekker fulle hus landet rundt med sine helaftens humorforestillinger. Mindre kjent for mange er kanskje hvordan Dagfinn Lyngbø fikk idéen om å satse på humor og underholdning som levebrød.

Fjortis og forelsket

Vi er på Askøy. Året er 1986. Dagfinn er fjortis og forelsket. På alvor. Jenta som får hjertet til å banke fortere, synger i et kor på Ask.

Kort fortalt: Slik endte Dagfinn opp i Ten Sing (slik mange andre også har gjort det). Han skjønte fort at koret var kristelig. De øvde tross alt på menighetshuset. Men det gjorde ingenting, for det var sang og musikk der.

- Musikkinteressen har jeg nok alltid hatt.

Allerede som 6-åring var han korpsaspirant og i full gang med notekurs. Hans mor tenkte han kunne spille fløyte, men gutten ville det annerledes.

Dagfinn kom hjem med en skarptromme. Da var det gjort.
Fellesskap

Dagfinn stortrivdes i Ten Sing. Han fikk mange nye venner, deriblant en bestekompis til den dag i dag.

- Tiden i Ten Sing har betydd mye for meg. Lederne den gang, med Kari Hansmark i spissen, var rause og flinke til å engasjere oss unge, forteller Dagfinn.

Store konserter og musikaler ble satt opp. Slik fikk han opp øynene for show og underholdning. Han likte seg på scenen og publikum syntes han var morsom. Spiren til Dagfinns karriere var sådd. Han begynte med sang, gikk så over til trommene.

Etter hvert ble Dagfinn dirigent for Asking, som koret ble kalt. Sammen med en kreativ vennegjeng tok han over ledelsen. De fortsatte å synge et variert repertoar og ble til slutt et så populært tilholdssted for ungdommer, at de måtte sette inntaksstopp etter 100 medlemmer.

- Du var kanskje den som rocket opp Ten Sing på 90-tallet?

- Ja, mulig det. Vi måtte jo prøve ut nye låter og spille det som tenåringene likte å synge, smiler han lurt.
Stand-up komikeren jobber mye alene når han forbereder nye sprell. Da hender det at han savner det kreative miljøet han var en del av i kortiden.

- Fellesskapet vi hadde var utrolig givende. Vi var sammen om prosjektene og fikk dermed samme utladningen etterpå. Vi hadde det veldig gøy.
Kaller seg ikke kristen

Etter 3-4 år som dirigent, var Dagfinn blitt  21 år. Han sa takk for seg til et miljø som lot ham utfolde seg og vokse som menneske.

- Det gjøres mye bra barne- og ungdomsarbeid rundt om i menighetene. Jeg har bare gode minner fra disse årene, og lar gjerne mine egne barn begynne i kor, understreker han.

Dagfinn var glødende engasjert og fikk med seg andakten på hver eneste øving. Likevel kaller han seg ikke kristen i dag.

- I vår familie er det kvinnene som tar seg av troen, sier han litt på fleip.

Han forteller om sin mormor som gikk fast på bedehuset i Kleppestø. Moren hans er kristen og sang i Strusshamn kirkekor. Hun ble nok ekstra glad for at sønnen begynte i Ten Sing.

- Du trivdes godt med kristent ungdomsarbeid. Hva skjedde?

- Jeg vet ikke helt. Jeg er nok mer tvilende enn søkende som person. Jeg tror kanskje mer på menneskene. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal betyr mindre. For meg er det livet vi lever her og nå som betyr noe. En klem fra min sønn eller en god kopp kaffe gir mer enn nok mening i livet for meg, sier en åpenhjertig komiker litt alvorlig.

En undrende mann

Dagfinn blir tankefull og holder rundt kaffekoppen med begge hendene.

- Kanskje himmelen er her og nå, undrer han.

Undre seg, det gjør han ganske ofte. I løpet av hans mange tusen forestillinger får vi del i hans hverdagslige betraktninger. Alt fra hvorfor hunder må bjeffe så høyt når de har så god hørsel til meningen med livet.

I hans siste show, som for tiden spilles på Ole Bull Scene i Bergen, får vi høre om hans fascinasjon for lyder. Han gir oss lyden av mopeder, kaffetraktere, småbarn, hester, telefoner, dansker og idolvinnere, for å nevne noen.

- Hva er det med deg og lyder. Hører du mer enn oss andre?

- Jeg har alltid hermet etter lyder og lekt meg masse med mikrofon. Får jeg ideen til en morsom historie, kommer ofte lyden av seg selv.

En lyd vi alle kjenner godt, er stemmen til Sid i familiefilmene Istid. Studiekamerater husker at Dagfinn pratet som Sid allerede på gymnaset, (som det het på 90-tallet).

- Det stemmer. Sid er en tullestemme jeg har lekt mye med. Den var klar til bruk, kan du si.

Han ble fort valgt ut til rollen som Sid. Til like stor glede for seg selv som oss andre.

- Sid er en lett fyr å like. Han er litt som meg. Litt ustø på veien ut i livet, men tar ting som de kommer. Og så får han rare kompiser.

Vi ler høyt. Det blir en del latterutbrudd med denne karen til bords. Vi sitter heldigvis usjenert til i kafeen.

Farens død

Da faren Arne Lyngbø døde brått i fjor høst, kom de store spørsmålene i livet sterkt tilbake. Få dager etter farens død ble Dagfinn og kona Pernille Sørensen foreldre for andre gang. Sønnen Lasse kom til verden mellom dødsfallet og begravelsen. Han legger ikke skjul på at den uken satte sine spor.

- Alt skjedde på samme tid. Det er nok den vanskeligste uken jeg har opplevd i hele mitt liv, sier han.

Siden Dagfinn er en selvutleverende komiker, var det naturlig for ham å nevne sin fars dødsfall i årets forestilling, Stereo.

- Planen var å fortelle om farens mange lyder. Isteden får vi høre om en som savner lyden av sin pappa. Kremtingen. De knakende knærne. Gledessprederen. Behovet for en tro og et svar blir sterkere når døden treffer, innrømmer Dagfinn.

Hans tanker om håp i sorgen, resulterte i en sang om seg selv og sin far som han delte midt i en ellers humorspekket forestilling. Et gapskrattende publikum satt plutselig dønn stille. Lattertårer ble til andre tårer.

- Sangen handler om å miste en du er glad i. Noe sikkert alle kjenner seg igjen i. Selv om jeg var usikker, føltes det naturlig å synge denne innimellom alle vitsene. Litt som livet, tenker jeg. Sorg og glede, hånd i hånd. Dette blir andre julen uten min far. Det er klart vi merker at han ikke lenger sitter på sin faste plass ved enden av bordet, forteller Dagfinn som er glad han har arvet noen av sin fars lyder.

- Og skavanker visstnok. Knærne mine er like skrale som min fars var. Du hører det på gangen, sukker han.
Familiehumor

Denne julen samles hele familien Lyngbø hjemme på Askøy. Han er sønn av blomsterhandlere og de har alltid vært en familiebedrift. Så julaften nytes. Da har de endelig tid til å være sammen etter at den travleste sesongen er over.

- Vi ler alltid mye i vår familie. Du kommer alltid langt med mye humor.

Hans kone Pernille har også tidligere uttalt at hun synes Dagfinn er veldig, veldig morsom. Hun ler masse av ham hver dag.

- Vi har lik humor. Det kan jo være greit i et ekteskap.

Han pendler fra Oslo til Bergen hver uke denne høsten. To forestillinger hver torsdag, fredag og lørdag. Så hjem til familien som for tiden teller fire. Sønnene er ett og fem år gamle. Og med en kone som også lever av å underholde nordmenn, kan vi bare forestille oss et hektisk, ikke helt A4-liv.

- Blir du ikke fryktelig sliten?

- Jo, det hender. To små barn krever også sitt. Så det blir litt ferie å dra til Bergen og spille stand up.

De passer på å ta gode pauser, gjerne et par måneder, mellom hvert nytt sceneshow.

- Da går det greit. På ett vis. Jeg håper at jeg fortsatt står på scenen om 10 år, smiler han. Det er liksom der han trives best. Spesielt når folk ler av hans litt mer spesielle vitser. De han trodde ingen andre ville skjønne.

- Jeg elsker når publikum er litt avventende. Litt krevende. Så kommer brølet etterfulgt av lårklasket. Det e konge, sier han på ekte bergensk vis.
Prater om seg selv

Norge har en rekke flinke komikere som har gjort god karriere av sin humor. Men få når frem til så mange ulike typer mennesker som Dagfinn Lyngbø.

Han blir oppfattet som en snill gutt som ikke harselerer for mye med andre.

- Jeg prater om det jeg kan best, mitt eget liv. Ingen kan det bedre enn meg. Hvis jeg skal si noe du kan gjenkjenne, må jeg fortelle om meg selv. Eller så bommer jeg totalt. Jeg har aldri hørt noen som kan leite frem mine egne barndomsminner eller hverdagsopplevelser som Dagfinn kan.

Dessuten får han frem det humoristiske i episoder vi gjerne lar passere. Dette er jo jobben min. Jeg får ideer hele tiden. Mine egne barn er nå blitt en stor inspirasjonskilde og jeg går ofte rundt og noterer ned situasjoner på mobilen.

Han kan nærmest fikse en hel forestilling bare ved å bla gjennom notatene sine.

- Barndomsopplevelser bruker jeg litt tid på å grave frem. Vi kan jo nevne lyden av gymsokkene som vrir seg rundt foten og besøkene hos skoletannlegen, det skrekkens kabinett.

Og så skal han huske alt dette uten manus.

- Er det noe jeg er god til, så er det å pugge vitser. Det dumme er at klisterhjernen ikke funket like godt på skolen. Det må liksom være morsomt for at det skal sitte. Vi ler mer.
Pugging

Han bruker mye tid på å memore tekstene.

- Timingen er viktig. Flyten likeså. Alt skal sitte perfekt.

Og det gjør det, til gagns. Han kommer faktisk bare på en episode da det gikk i krøll på direkten. Han klarte ikke å uttale ordet veps.

- Jeg sa vesp. Sikkert 20 ganger. Helt utrolig rart. Til slutt måtte jeg bare hoppe videre til neste vits. Publikum merket visst ingenting. De lo seg igjennom hele jernteppet.

Dagfinn elsker å stå på scenen, men liker seg aller best sammen med barna og familien. Eldstemann er blitt stor nå og stiller mange interessante spørsmål. Alt fra hvorfor noen er slemme til hvorfor noen er Jehovas Vitner.

- Det er aldri kjedelig med barn i huset. Han innrømmer at det er krevende å oppdra små mennesker. Men han håper guttene får et godt liv og kan drive med noe de synes er givende.
Tro med barna

Til tross for sin egen tvil prater han mye om tro med femåringen. Dette er et tema som stadig kommer opp i hverdagen.

- Vi kjenner både muslimer og hinduer fra barnehagen, og barna lurer jo fælt på hvorfor mennesker tror på så mye forskjellig.

De vil gjerne la barna få velge sin tro selv når den tid kommer. Kanskje får barna med seg en og annen Ten Sing-låt?

- Vi synger godnattsanger for dem hver kveld. En del er Egnerviser, men Jesus dukker opp han også, smiler pappaen og den folkekjære komikeren før han pakker seg inn igjen i dunjakkken. Ute er det nemlig istid…

(Dagen)