For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

1 måned - 1 krone Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

SANG: Hvem har ikke sett lyset i øynene og hørt den inderlige sangen fra mennesker som er sterkt svekket av demens. Sangen sitter som «spikret», skriver Rollaug Waaler, Vetle Karlsen Eide og Asbjørn Finnbakk.

Diakoni i hver tone?

Vi ser for oss en vekselvirking hvor kultur og diakoni er med på å gjøre kirken relevant for både friske og syke mennesker, samtidig som det utvidede kirkerommet gjør kulturen aktuell for mennesker med eksistensielle behov.

Publisert Sist oppdatert

Innlegget er skrevet av Rollaug Waaler, forstanderinne ved Haraldsplass Diakonale Stiftelse, Vetle Karlsen Eide, diakonirådgiver Bjørgvin bispedømme og Asbjørn FInnbakk, diakonirådgiver i Stavanger bispedømme.

----------

«Helse» er et mangslungent begrep, og stadig flere innser at kultur styrker helsen. Musikk, dans, lyrikk og prosa, kunst i et utall fasonger gir næring til identiteten. Brukt terapeutisk kan kulturarbeid gi både utøvere og mottakere en opplevelse av det eksistensielle. På den kommende «Kirke-helsekonferansen» i januar i Bergen rettes søkelyset mot koplingen mellom helsearbeid og kulturarbeid i og utenfor kirken.

Powered by Labrador CMS