Illustrasjonsfoto: Fotolia
Det aller viktigste i 2017
Vi har grunn til å være dypt takknemlige for hva reformasjonen gav oss, i et fornyet evangelium, ny tillit til Bibelen og frihet fra en pervertert gjerningskristendom. Samtidig håper jeg vi våger å ha et kritisk blikk på noen av fruktene av reformasjonen, der arbeidet for enhet i Kristi kropp i stor grad har beveget seg ut i periferien.
I møte med 2017 har jeg to ønsker. Disse har en livsforvandlende kraft i seg. Og om kristent mediearbeid preges av dette, vil mennesker komme til tro.
Det første ønsket møter vi i Ef 3,18–19, der Paulus ber om at vi må bli i stand til å fatte bredden, lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Dette er mitt ønske og bønn, for eget liv og for Kristi kropp som helhet: at vi må kjenne Kristi kjærlighet, drikke av den, leve i den, drukne i den (ja, for det er gjennom en slik død at vi blir levende i Kristus), omsluttes av den, preges av den og renne over av den. Denne kjærligheten kjenner vi i hele sin fylde «sammen med alle de hellige». Derfor er mitt andre ønske for 2017 at vi som kristne må leve i den enheten vi er frelst inn i.
I Ef 4,3-6 står det: «Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,
én Herre, én tro, én dåp,
én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.» Og i Joh 17 ber Jesus: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»
