Apostelen Paulus: Paulus omtaler de kristne i Korint som «segl» på sitt «apostelkall i Herren». Men kritikerne sine karakteriserer han som «oppblåste folk», med en falsk selvforståelse. Bildet viser en statue i Vatikanet, som skal forstille Paulus.

Å ikke være anerkjent av Gud

Oddvar Søvik mener å ha «vist» at taleforbudet ikke kan anvendes som et argument mot kvinnelige hyrder og eldste i vår tid, men meg har han ikke overbevist om dette. 

Oddvar Søvik kommenterer i sitt innlegg i Dagen 6. april (under blikkfanger-overskriften «Skal jeg gå fortapt?») min kommentar i avisen 30. mars til hans innlegg 16. mars om bl.a. tolkningen av de to versene 1 Kor 14,37-38.

Mitt anliggende med kommentaren var å gi en annen tolkning enn Søvik av hva Paulus mener når han i v. 38 skriver at den som ikke godtar eller anerkjenner det han har omtalt tidligere i 1 Kor 14 – og det gjelder vel særlig referansen i foregående vers til «Herrens bud» – han blir «selv ikke godtatt».

Jeg hevdet at den etter min mening mest sannsynlige tolkning av dette stedet er at det er Gud som er det logiske subjekt i grunntekstens passivform, og jeg siterte biskop Bo Giertz sin oversettelse som eksempel på denne forståelsen:

«Om nogen inte erkänner det, så kommer Gud inte att kännas vid honom». Søvik mener «det hjelper lite» her å sitere» den svenske biskopen fordi «han leste Skriften utfra sitt høykirkelige personale embetssyn».

Dette er en besynderlig begrunnelse: Søvik insinuerer at det er et bestemt embetssyn som styrer Giertz sin oversettelse av 1 Kor 14,38. Men denne oversettelsen skyldes selvsagt ikke Giertz sitt embetssyn eller hans motstand mot kvinnelige prester, men den er et resultat av biskopens eksegese av dette verset.

Og denne eksegese sammenfaller med den en finner i de fleste nyere store internasjonale vitenskapelige kommentarer til Første Korinterbrev og i de største ordbøkene til det greske nytestamentet, som BDAG (3. utgave 2000), den engelskspråklige versjon av et tysk standardverk blant greske ordbøker til nytestamentlig gresk, Walter Bauers «Wörterbuch zum Neuen Testament».

Under oppslagsordet agnoéå henvises det her bl.a. til 1 Kor 14,38, med denne oversettelsen: «anyone who disregards it, is disregarded (by God)».

Jeg nevnte i mitt innlegg 30. mars at utsagnet i 1 Kor 14,38 er utformet som «en pregnant formel». I forskningen brukes det om denne formelen sjangerbetegnelser som «hellig lov- eller rettssetninger», «profetisk domsord», en form for «gjengjeldelsesrett» (latin: ius talionis) og for handling–følge-sammenheng. Den kjennetegnes av ordspill, iblant med sidestilling av aktiv og passiv form av samme verb.

Formelen kommuniserer samsvar mellom skyld og straff: Utsagnet i første setningsdel gjelder den som handler eller taler på en måte som nedkaller Guds dom og straff, utsagnet i andre setningsdel gjelder iverksettelsen av dommen og straffen over vedkommende person.

Noen eksempler: 1 Sam 15,26 sier Samuel til Saul: «Du har forkastet HERRENS ord, og HERREN har forkastet deg». I Mark 8,38 sier Jesus: «Den som skammer seg over meg og mine ord …, skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet». Og i 1 Kor 3,17 skriver Paulus: «Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Søvik mener (i innlegget 16. mars) at så «drastisk» som jeg tolker 1 Kor 14,38, kan Paulus ikke ha uttrykt seg. Men nettopp i 1 Kor uttrykker apostelen seg like «drastisk» også på flere andre steder, jf. sitatet ovenfor fra 3,17 og jf. 6,9-11 der Paulus skriver at de som ikke lar kristentroen få etiske konsekvenser, ikke får del i det evige liv, de skal ikke «arve Guds rike». Og jf. også 16,22 der apostelen endog forbanner «den som ikke elsker Herren» (motsatt 8,3: «Men den som elsker Gud, er kjent av ham»).

For tolkningen av bibelske tekster er det ofte viktig å være klar over hvem tekstene (primært) er adressert til. Særlig viktig er dette for applikasjonsspørsmålet: om, og eventuelt på hvilken måte, en bibelsk tekst kan anvendes på og har relevans i vår tid.

Nå fremgår det av flere steder i Første Korinterbrev at det i menigheten i Korint var en liten, men innflytelsesrik gruppe mennesker som var svært kritiske til Paulus. De satte et fundamentalt spørsmålstegn ved hans apostelkall og dermed ved hans autoritet som apostel og brakte med det evangeliet i fare.

Paulus omtaler de kristne i Korint som «segl» på sitt «apostelkall i Herren» (9,2). Men kritikerne sine karakteriserer han som «oppblåste folk» (4,18-19), med en falsk selvforståelse: De «mener seg å være» vise, kunnskapsrike og åndelige (3,18; 8,2; 14,37), kloke, sterke og ansette (4,10), men de er i virkeligheten innbilske og åndelig hovmodige, de bedrar seg selv (3,18), de er villfarne (6,9; 15,33). De går fortapelsen i møte om de ikke vender om (jf. 1,18).

Det er disse sine åndelig oppblåste motstandere Paulus’ polemiske og truende utsagn i 14,38 om forkastelse i Guds eskatologiske dom er rettet mot. Grunnen til trusselen er at de underkjenner den apostoliske autoritet Paulus gjør gjeldende fordi han har et «Herrens bud» å vise til for rettledningen han gir i 1 Kor 14 om menighetens gudstjeneste.

Oddvar Søvik anerkjenner utvilsomt, i motsetning til Paulus-kritikerne i Korint, Paulus’ gudgitte autoritet som Herrens apostel, det gjør nok også mange av de som deler hans syn på kvinners tjeneste som pastorer og eldste.

Domsutsagnet i 1 Kor 14,38 gjelder derfor ikke disse.

Hvorvidt teksten 1 Kor 14,33b-38 ellers har noen relevans for den pågående debatten om kvinner som åndelige ledere i menigheter og forsamlinger, avgjøres av hvordan flere enkeltspørsmål i dette tekstavsnittet tolkes, særlig hvordan ordet ‘tale’ i v. 34 (Paulus skriver at det ikke er «tillatt» for kvinnene «å tale» under gudstjenesten) nærmere er å forstå.

Søvik mener å ha «vist» (Dagen 16. mars 2020) at dette taleforbudet ikke kan anvendes som et argument mot kvinnelige hyrder og eldste i vår tid, men meg har han ikke overbevist om dette.

Dette er ett av mange eksempler på at ulik tolkning av enkeltspørsmål i bibelske tekster som handler om menns og kvinners ulike tjenester i menigheten, fører til ulikt svar på spørsmålet om hvorvidt disse tekstene er relevante for hvordan den åndelige ledelse av menigheter og forsamlinger utformes og organiseres i vår tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mer fundamentalt viktig for debatten om kvinnelige prester og eldste enn ulik eksegetisk forståelse av enkelte bibelsteder er imidlertid en fokusering på den bibelske lære om forholdet mellom mann og kvinne, med denne læres kjønnsforståelse og skapelsesteologiske forutsetninger som basis.