KRENKE: Men jeg kan ikke fri meg fra en nagende følelse av at det må være mulig å bruke ytringsfriheten bedre enn å kappes om å krenke andre. Kan vi ivareta denne friheten, samtidig som vi søker å forstå våre medmennesker? spør Jarle Haugland. Bildet viser en av kirkene som ble satt fyr på i Niger i protest mot Charlie Hebdos trykking av Muhammed-karikaturer.
STR
Ytringsfriheten trenger et «men»
Ti personer er drept og 40 kirker og misjonsbygg er brent ned i opptøyer i Niger, utløst av Charlie Hebdo-saken. Samtidig kappes pressen i Vesten om å være modigst til å krenke. Vi er alle Charlie, men kan vi samtidig være de uskyldige ofrene i Niger?
«Kappes om å hedre hverandre», sa Paulus. I dagene etter det tragiske terrorangrepet i Paris har det i større grad vært et kappløp om hvem som er fremst i kampen om retten til å krenke. Naturlig nok. For retten til å krenke er en helt nødvendig bestanddel i et fritt samfunn. Dersom menneskers religiøse følelser skulle definere grensene for lovlige eller ulovlige ytringer, ville vi fått de krenkede følelsers tyranni. Og når dette blir satt under så sterkt angrep, er det grunnleggende at vi står sammen og forsvarer det frie ord.
Samtidig er det noe som uroer meg. For den dype respekten for ytringsfrihet og solidariteten med ofrene i Paris har skapt et felttog mot mennesker som ønsker en mer edruelig debatt som kan gi en dypere forståelse av ytringsfriheten. Skylapper settes på, og de som ønsker å si noe om en klok bruk av det frie ord, blir ropt ned av et unisont krav om retten til å krenke.
«Det er det som kjennetegner ytringsfriheten: Det går ikke an å sette et «men» etterpå. Enten er du for, eller så er du mot», sa Trine Skei Grande i Aktuelt på NRK2. Slike utsagn bidrar til å drepe debatten om hvordan friheten brukes – og om hvordan vi kan forvalte denne friheten til menneskers beste.
