– Vi er ikke veldig restriktive

De unge etterspør mer frihet. Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener det er frihet.

– Det fins ingen grenser for hva jeg vil heie på så lenge jeg finner Kristus i midten. Hvis noen har lyst til å prøve med en type menighetsplanting her i Bergensområdet vil jeg i utgangspunktet være positiv til det. Men det er ingen som har spurt. Problemet er ikke at vi er veldig restriktive, men at man i stedet går til Salem og Betlehem, som er frikirker i Den norske kirke. Det kan man jo ikke hindre, men jeg beklager det. Jeg tror man hadde nådd lengre ved å samarbeide med den offisielle kirken, sier Nordhaug til Dagen.

Vi treffer ham i forbindelse med en debatt ved NLA om kirkens evne til å nå ungdom. Biskopen peker på muligheten som ligger i at 63 prosent av alle ungdommer konfirmerer seg i Den norske kirke.

– Det er jo en kjempemulighet, sier han.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Post by Dagen.

Han erkjenner at kirken er litt i villrede over hvordan ungdommen skal nås etter konfirmasjonen, og foreslår å bringe tilbake ungdomsklubbene.

– Vi hadde trengt de gammeldagse klubbene, som er et åpent værested uten så mye program, men med et diakonalt fellesskap, sier Nordhaug.

– Utrolig slitsomt

Men å eksperimentere mye er ikke nødvendigvis løsningen, tror biskopen.

– Samfunnet er flytende og i endring. Kanskje vi da trenger et konstant uttrykk for tro med samme gjenkjennelighet overalt, sier han.

Han peker på at tro handler om kontinuitet.

– Skal vi hele tiden finne opp gudstjenesten på ny blir det utrolig slitsomt. Jeg har sett fellesskap komme med lovsang og profetier, og så forsvinner de etter fem år, men Den norske kirke durer og går.

Amøber?

I 2005 vedtok Den norske kirke å åpne for valgmenigheter, altså menigheter med en annerledes profil for å nå nye mennesker.

– Det er ganske stor frihet i utgangspunktet, men det er klart at en valgmenighet kan ikke se ut som en hvilken som helst amøbe.

– Kan du utdype det?

– Innenfor Den norske kirke har vi en lang tradisjon for mange ulike organisasjoner, fellesskap og møteformer. Hvis vi lager en høymesse som biskopen har forordnet er man pliktig til å følge liturgien, men ingen nekter en å ha andre møter og gudstjenester. På de lovpålagte gudstjenestene er det nødvendig med en fast liturgi, og det har med at folk skal kjenne igjen gudstjenesten. Når du kommer til en gudstjeneste i Domkirken klokka elleve, så kommer du ikke til en volleyballkamp. Du sitter ikke i en ring og spiller gitar. Du kommer til en gudstjeneste, sier biskopen.

Gjenkjennelighet

Biskopen mener kirken ikke overlever uten gjenkjennelighet.

– den norske kirke må ha en kombinasjon av gjenkjennelighet og nyhet. Så tror jeg nok at kirken er bedre på det gjenkjennelige enn på det nye.

– Kjenner du til fornyelsen i Den engelske kirken, som gjerne kalles «fresh expressions»?

– Ja, da.

– Hvilke forskjeller er det mellom Den engelske og den norske

– Det engelske samfunnet er mye mer sekularisert enn det norske. Og behovet for radikale tiltak er sikkert enda sterkere der enn her. Men det er sterkt hos oss også, sier Nordhaug.

Gudstjenesten: – Når du kommer til kirken kommer du ikke til en volleyballkamp. En valgmenighet kan ikke se ut som en hvilken som helst amøbe, sier biskop Halvor Nordhaug.