Snakk til meg

Å gå i butikker er noe jeg sjelden gjør helt på egenhånd etter at jeg mista synet. Som regel går jeg sammen med en ledsager. Jeg ser ikke lenger varene i butikken, eller ekspeditørene for den saks skyld. Jeg forstår at det kan skape usikkerhet hos deg som jobber i butikk

Svært ofte henvender du deg til ledsageren min. Det er ikke alltid jeg legger merke til det, jeg er nemlig vant til å ytre mine egne behov og ønsker. Så jeg svarer som om du snakker til meg. Likevel forteller ledsageren min meg ofte etterpå at du konsekvent snakket til henne, selv om det er jeg som svarer på spørsmålene dine.

Ofte oppleves dette problematisk for ledsageren min. Hva skal hun gjøre for at du skal henvende deg til meg? Når det ikke hjelper at hun ikke svarer, kanskje må hun gå sin vei?