Seksuell identitet – medfødt eller kulturprodukt?

På 1970-tallet hadde store deler av homobevegelsen en såkalt essensialistisk forståelse av homoseksualitet. Den seksuelle identiteten var gitt fra fødselen, mente man. Den homoseksuelle kunne ikke noe for at hun/han var «skapt sånn». Dette utgangspunktet gjorde det lett å nå fram overfor politikere. Å diskriminere homofile var like galt som å diskriminere på grunnlag av kjønn og rase, var argumentet.

For homobevegelsen ble det viktig å få mange – særlig betydningsfulle personer – til å stå frem offentlig med sin legning. Ved å «komme ut av skapet» skulle de bidra til å alminneliggjøre homoseksualiteten. Slik skulle forbindelsen mellom biologisk kjønn og seksuell identitet brytes ned i folks bevissthet.



Kulturformet seksualitet

I de senere årene har den såkalte queer-teorien fått stadig større oppmerksomhet og oppslutning (queer kan bety rar, tvilsom, utilpass). Teorien fikk særlig form etter utgivelsen av Judith Butlers bok «Gender Trouble» (1990). I denne boka er kjønn og seksualitet løsrevet fra enhver tanke om en stabil eller medfødt kjønnet identitet. Teorien hevder at kjønn og seksualitet er formet gjennom en kulturell repeterende prosess. Når det heteroseksuelle samlivet er betraktet som det rette og normale, er det fordi kulturen har påvirket oss til å tenke slik.

Queer-teorien bryter med en essensialistisk forståelse av homoseksualitet. Teoriens tilhengere er ikke fornøyd med å få homoseksualitet godtatt som et akseptabelt avvik fra heteroseksualiteten. De ønsker full likestilling av ulike identiteter, som det enkelte individ både kan velge og velge å endre. Teorien passer godt med tidens selvbestemmelsesideal.

I dag er samfunnet i stor grad organisert slik at samliv mellom mann og kvinne blir ansett som det rette og beste. Den tradisjonelle kjernefamilien er målet for et vellykket liv. Denne tradisjonen diskriminerer andre identiteter og livsformer, hevder Qeer-teorien. Skal likestilling oppnås, må heteronormativiteten fjernes.

Lesber, homser og transer og alle som utstøtes av den dominerende heteronormativiteten må få oppleve frihet, respekt og solidaritet. Queer-teorien har en innebygget visjon som er knyttet til en politisk utopi: Det ideelle fremtidssamfunn, der alle seksuelle identiteter og uttrykksformer er likeverdige. Det bør ikke settes grenser for seksuell utfoldelse, så lenge det dreier seg om voksne menneskers frie valg. Av dette følger et revolusjonært politisk program: Heteronormativiteten må destabiliseres og bekjempes. Fordi det tradisjonelle ekteskapet og kjernefamilien befester heteronormativiteten, må disse institusjonene undergraves som idealer i samfunnet.



Språk og diskriminering

Dette kan gjøres ved å problematisere ordene. Språket er diskriminerende, - vi utvikler våre identiteter gjennom maktens kategorier, skriver Dorte Marie Søndergaard. Begrepene «mann» og «kvinne» er kulturprodukter. Ordet «kvinne» er i seg selv reaksjonært, «ekskluderende» og knyttet til heteronormativiteten. Derfor går Søndergaard inn for at vi i stedet for å snakke om «kvinner» bør snakke om «individer med kvinnelig kroppstegn». Kjønn og begjærsretning er foranderlige og bevegelige, mener hun.

I lesbisk-feministiske kretser har begjæret til andre kvinner blitt idealisert som et frigjøringsprosjekt. Ekteskapet blir betraktet som et fengsel for kvinnen. Målet blir å frigjøre kvinnens identitet fra mannen.