Parkerer Kirkelig Fornyelse
Med markant høykirkelig og konservativ kristendom har Kirkelig Fornyelse vært en omfavnet og omstridt aktør i norsk kirkeliv i 50 år. Nå er det snart slutt.
Kommende januar skal organisasjonen arrangere det tradisjonsrike Gran-stevne for 50. gang. Det blir også den siste.
– Det miljøet som Kirkelig Fornyelse en gang var, finnes nå i ulike sammenhenger, sier formann Dag Øivind Østereng.
Han påpeker at en del har gått til Den nordisk-katolske kirke eller blitt romersk-katolske, noe han selv vil bli etter at han slutter som prest i Time ved månedsskiftet.
– Veldig få er igjen i Den norske kirke, sier Østereng.
LES:Når nissen flytter med på lasset
Møtte motbør
Det som nå heter Kirkelig Fornyelse, begynte som Pro Ecclesia i 1967. Bernt T. Oftestad, som er professor emeritus i ved Menighetsfakultetet, var med fra starten.
– Det har betydd veldig mye som en åndelig ressurs og et miljø for mennesker som trengte noe mer enn sentrumskirkelig aktivisme eller pietistisk sakramentsløshet, sier Oftestad.
Profilen gjorde organisasjonen kontroversiell både i lederskapet i Den norske kirke og i de lavkirkelige misjonsorganisasjonene. De første reagerte blant annet på tydelig motstand mot kvinnelig prestetjeneste og støtte til Børre Knudsens abortkamp, de siste på det de oppfattet som katoliserende tendenser.
– Både sentrumskirkeligheten og lavkirkeligheten var veldig imot det Kirkelig Fornyelse har stått for. Det var godt gjort å holde ut så lenge, sier han.
LES MER:Danner brorskap for konservative prester
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Flere konverterte
På 1990-tallet ble Kirkelig Fornyelse en sentral aktør i lærestriden i Den norske kirke. I dette tiåret fikk kirken sin første kvinnelige biskop i Rosemarie Køhn, og striden om homofilt samliv blusset opp.
– Konfliktstrukturen var der hele tiden, men på 1990-tallet slo den kraftig ut, sier Oftestad.
Mot slutten av dette tiåret valgte flere profilserte skikkelser i miljøet å konvertere. Asle Dingstad, Roald Flemestad og Ottar Myrseth gikk i bresjen for å etablere Den nordisk-katolske kirke i Norge. Bernt T. Oftestad og avdøde Arnfinn Haram var blant dem som ble romersk-katolske.
– Jeg ser Kirkelig Fornyelse som en viktig forgård for å bli katolikk. Vi kunne kanskje gått tidligere, men vi var ikke modne for det, sier Oftestad.
Nå mener han organisasjonen «har hatt sin tid».
Liturgisk fornyelse
Dag Øivind Østereng mener Kirkelig Fornyelse har betydd mye for liturgisk fornyelse innenfor Den norske kirke.
– Det var miljøer rundt Pro Ecclesia og Kirkelig Fornyelse som tok i bruk det liturgiske kroppsspråket med prosesjoner, lys og tekstiler, sier han.
Tidebønner er et annet innslag som han mener Kirkelig Fornyelse har bidratt til å åpne for i stadig flere menigheter i Den norske kirke.
LES MER:Ulf Ekman kom til sine egne
– Som et koldtbord
Både Østereng og Oftestad påpeker at flere kapasisteter innenfor kirkemusikk og salmediktning var aktive innenfor Kirkelig Fornyelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Samtidig har Den norske kirke forholdt seg til Kirkelig Fornyelse som til andre fornyelsesbevegelser: som et koldtbord, sier Østereng.
Han mener man forsyner seg litt av liturgisk fornyelse, litt av amerikansk karismatikk og så videre.
I bergensområdet eksisterer det fortsatt en liten prestegruppe som heter Pro Ecclesia, men denne har vedtatt å legge seg ned samtidig som Kirkelig Fornyelse gjør det.
