– Lindrende behandling må prioriteres

Alder skal være et kriterium for prioriteringene i helsevesenet, mener utvalg. Det må ikke gå utover behandling i livets siste fase, sier KrF.

– For KrF er det en selvsagt ting at omsorg ved livets slutt skal sikres. Det gjelder selvfølgelig for den som skal dø, men også for familien rundt. Vi kan forebygge bruken av mange helsekroner ved at de pårørende vet at deres kjære hadde et godt liv mot slutten, og fikk den hjelpen de trengte, sier Olaug Bollestad.

Forrige uke la prioriteringsutvalget frem sin rapport. Utvalget skulle se på hvordan vi best møter dagens utfordringer i helsevesenet, og anbefalte tre overordnede kriterier som skal ligge til grunn basert på helsegevinst, ressurser og helsetap. Punktet om helsetap er nytt i forhold til tidligere utredninger. Pasienter som rammes av sykdom, taper livslengde eller -kvalitet. Dette punktet skal bedre fange opp en rettferdighetsfordeling enn hva dagens alvorlighetskriterium gjør.

I dette ligger at antall leveår en sykdom tar fra en pasient, kan avgjøre hvor mye penger staten vil bruke på behandlingen.

Medvirkning

En gjennomgående tanke i utredningen er at pasienter og pårørende i langt større grad skal tas med på råd. Dette gjelder også i livets sluttfase, sier utvalgets leder professor Ole Frithjof Norheim.

– Det lå i vårt mandat å si noe om livets sluttfase. Noen føler at det foregår overbehandling ved livets slutt. Pasienter og pårørende skal høres, og pasienten har rett til å nekte livsforlengende behandling.

– Er det scenarier i dette som kan gi forkjemperne av aktiv dødshjelp vann på mølla, Norheim?

– Vi har ikke diskutert aktiv dødshjelp, men det er veldig viktig at smertelindringen gjøres enda bedre enn den er i dag. Der kan helsevesenet bli flinkere, sa han til Dagen.

Må med

Kjersti Toppe, stortingsrepresentant for Senterpartiet, er langt på vei enig med Bollestad.

– Lindrende behandling ved livets slutt må man ha, uavhengig av hvor mye penger det er brukt på pasienten tidligere.

Hun ser ikke aktiv dødshjelp-debatten som naturlig følge av prioriteringsutvalgets rapport.

– Samtidig reises det jo av og til en debatt om at helsevesenet bruker for mye penger på de siste tre månedene av en pasients liv. Selv om jeg mener at lindrende behandling er noe som kommer litt utenom behandlingen av sykdom, så blir det feil å ikke se det i den totale debatten om helsevesenet. Men jeg mener at det er et felt vi ikke kan knipe på.

Ikke bekymret

Daglig leder ved Verdighetssenteret i Bergen, overlege Stein Husebø, har jobbet med omsorg for eldre mennesker i en årrekke. Han er ikke bekymret for at lindrende behandling skal bli nedprioritert under de nye kriteriene.

– Det blir helt umulig å vekkprioritere slutten av livet. Det, sammen med begynnelsen av livet, er de to viktigste fasene i et menneskes liv. Det man kan diskutere er tilbudet som gis, for eksempel veldig dyre medikamenter, sier han til Dagen.

Husebø mener helsevesenet må stille seg noe spørsmål. Hvem er de sårbare? Hvem trenger akutt hjelp? Hvordan løser vi dette? Han svarer selv på det første spørsmålet.

– Den største gruppen av sårbare mennesker er de eldre, da særlig demens-pasienter. Dette kan ikke prioriteres vekk, noe jeg heller ikke opplever at utvalget gjør.

Må prioritere

Husebø er klar på at det må prioriteres i helsevesenet, men at unge mennesker er en meget liten pasientgruppe. Det er når man blir gammel at plagene kommer.

Han får støtte av Bollestad og helseministeren.

– Ressursene våre er ikke uuttømmelige. Derfor er prioritering nødvendig i helsesektoren, sa omsorgsminister Bent Høie på pressekonferansen.

Professor Ivar Sønbø Kristiansen mener er langt på vei enig i prinsippene som er lagt fram.

– Det ser ikke ut til at utredningen representerer noen stor kursendring. Spørsmålet er om man skal ta i bruk disse prinsippene på andre områder enn legemiddelområdet, sier professoren til NTB.

Helsedirektoratet gjør i dag prioriteringer basert på helsegevinst og ressurser når nye legemidler tas inn. Det gjøres i liten grad på andre områder, ifølge professoren.

– Det brukes for eksempel store ressurser på undersøkelser og diagnostikk. Men på dette området stilles det ingen krav til at det skal være et rimelig forhold mellom effekten og kostnadene, sier han.