Et sekulært mareritt

I Norge hadde staten kristen tro som sitt moralske fundament i nesten 1000 år. Men med loven om selvbestemt abort startet en gradvis sekularisering av samfunnet, og med en stadig økende innvandring er kravet om den religionsnøytrale staten blitt stadig sterkere.

Det er blitt mer og mer vanlig å hevde at religiøs tro må holdes adskilt fra statens aktiviteter. Et multikulturelt samfunn kan ikke favorisere en gitt tro, er omkvedet. Og svaret på vår tids verdispørsmål må hentes fra andre kilder enn vår kristne arv. Sjelden så vi det tydeligere enn i NRKs Debatten den 11. september i høst.

Noen debatter er av en slik karakter at du ikke vet om det er realiteter som diskuteres, om deltakerne virkelig mener det de sier, om det du hører er ekko fra en annen og mørkere tid, eller om uttalelsene faktisk kommer fra mennesker som kaller seg siviliserte og humane. Den 11. september var en slik dag, og i en tid da vi minnes at det er 1000 år siden Olav Haraldsson lot seg døpe, kan det være på tide å prøve å forstå hva som er i ferd med å skje.

Temaet for Debatten 11. september var genetikk og hvordan vi skal forholde oss til det faktum at det blir stadig lettere å avsløre om ufødte barn ikke er slik de vordende foreldre egentlig ønsket. Deltakerne i debatten var Cecilie Willoch, Trude Trønnes-Christensen, Aksel Braanen Sterri og Ole Morten Moen.

SE hele debattprogrammet i opptak på NRKs nettsider - trykk her

Aksel Braanen Sterri, forfatter av boka Tilbake til politikken og tidligere leder av den sosialdemokratiske tenketanken Progressiv, ga tydelig uttrykk for at han mente at et samfunn uten mennesker med Downs syndrom ikke var et fattigere samfunn enn et samfunn med mennesker med Downs syndrom.

Han pekte på at ingen ønsker å bli født med Downs, og sa at dersom det fantes en mulighet for å ta en vaksine som kunne forhindre mennesker med Downs å bli unnfanget, ville alle kvinner tatt en slik vaksine.

Med det som bakgrunn konkluderte han med at det ikke var noen moralske betenkninger med å ta livet av alle fostre som har Downs, og sa at et samfunn uten mennesker med Downs er et bedre samfunn.

Filosof Ole Martin Moen fulgte opp og stilte spørsmål med hvordan vi som samfunn skaper liv. Han hevdet at ettersom vi har anledning til å gjøre noen valg, er det vårt ansvar å se til at de livene vi skaper er så gode som mulig. Han pekte på at ettersom Downs syndrom gir mennesker et dårligere liv, ville vi ikke ønsket å bli født med Downs selv, og spurte deretter retorisk: Hvorfor skal vi da la det skje med andre?

Cecilie Willoch og Trude Trønnes-Christensen, som henholdsvis har en sønn og en bror med Downs, prøvde fortvilet å få Moen og Braanen Sterri til å se at mennesker med Downs hverken gir sine familier lavere livskvalitet, eller har et dårligere liv enn alle oss andre, men argumentene falt på steingrunn.

Og årsaken var åpenbar, for hverken Cecilie Willoch eller Trude Trønnes-Christensen klarte å forankre menneskeverdet i noe annet enn sine egne opplevelser, og med det som utgangspunkt blir enhver moralsk debatt nytteløs. Statens oppgave blir å tilfredsstille den enkeltes ønsker, og den gudløse sekulære statens a-moralske plattform trer stadig tydeligere frem.

Men hva har dette med Olav Haraldsson å gjøre? Jo, i middelalderen så man at en stat måtte ha et moralsk fundament for å fungere, og med Olav Haraldsson fikk vi en sterk forkjemper for den kristne sivilisasjonen. Mange tror at Olav Haraldsson tvangskristnet det norske folket, men det er feil. Det Olav Haraldsson kjempet for, var folkets tilslutning til kristendommen som utgangspunkt for hans nasjonsbyggende prosjekt.

Mange synes å glemme hvordan verden var før kristendommen ble etablert som statens utgangspunkt. Vi ser en romantisering av antikken og den før-kristne tiden som ikke har utgangspunkt i de kalde realitetene.

Det Olav Haraldsson ville kjempe mot var et slavesamfunn der makten var rettens utgangspunkt. Fedre kunne ta livet av sine nyfødte barn, og begrepet menneskeverd var ikke oppfunnet. Det var et samfunn jeg tror få av oss vil tilbake til. Det var et samfunn Olav Haraldsson ikke kunne tolerere, han så at det var i strid med den sannheten han fant i sin kristne tro, han så at det var de svake som ble skadelidende, og derfor bestemte han seg for å kjempe.

Olav Haraldsson kjempet til sin død for det han trodde på, og det er i god kristen ånd at det var med sin død at han vant.

Kristendommen ble grunnlaget for Norges videre nasjonsbygging og lovgivning. Menneskeverdet ble forankret i en lidende Gud som hadde kommet skaperverket i møte, og menneskets lidelse fikk en religiøs forståelse. I kristendommen er ikke menneskelig svakhet og smerte uttrykk for unødvendig lidelse.

I kristendommen er det hele snudd på hodet, med kristendommen fikk mennesket en forklaring på sin egen situasjon. Syndefallet og Guds redningsaksjon gjennom sin egen Sønns sonoffer var revolusjonerende nyheter middelalderens mennesker. Det ga dem trygghet og håp i en tid hvor omgivelsene ikke inngav til det samme.

I Norge hadde staten kristen tro som sitt moralske fundament i nesten 1000 år. Men med loven om selvbestemt abort startet en gradvis sekularisering av samfunnet, og med en stadig økende innvandring er kravet om den religionsnøytrale staten blitt stadig sterkere. Selv kristne går ut og sier at vi ikke kan kreve at Guds bud kan bli samfunnets lover når vi har et stadig økende innslag av andre verdisett.

Det er på tide at de av oss som regner seg som kristne åpent drøfter hva det vil si å gå bort fra kravet om kristen tro som statens utgangspunkt. Debatten i NRK viser oss hva som skjer når kristne mister sin frimodighet og kunnskap om kristendommens betydning for samfunnets evne til å fremstå som sivilisert. Uten kristen tro blir begrepet menneskeverd en illusjon, og uten at Guds bud blir samfunnets bud, vil de svakeste av oss være fritt vilt.

Abort vil handle om sortering, og alderdommen vil bli en kamp mot kravet om aktiv dødshjelp.

Og dette er ikke det eneste som står på spill. Våre kvinner står alle i fare for å miste det gudgitte likeverdet kristendommen gir dem.

Polygami er stadig vanligere, men vi nekter å drøfte hva som skjer, for vi vet ikke hvordan vi skal møte den nye virkeligheten. For uten en felles opplevelse av hva som er sannheten om mennesket, blir moralske debatter umulig, og årsaken er like skremmende som den er opplagt.

En moralsk debatt forutsetter en sannhet om mennesket, men dersom vi i fullt alvor hevder at samfunnet ikke kan bygge sitt lovverk på en kristen forståelse av mennesket, så er vi fortapt som sivilisasjon. Alt blir et spørsmål om hva den enkelte selv ønsker, og dersom det innebærer abort av alle barn med avvik, surrogati, drap på ensomme eldre og polygami, kan vi ikke annet enn å akseptere slike ønsker. Det er det gudløse, sekulære samfunnet i praksis.

Men vil et slikt samfunn bli et godt samfunn?