Inn i militæret som barn, ut som voksen

– Militærtjenesten er en del av tilhørigheten til landet mitt. Der kunne jeg bidra med noe landet har bruk for. Derfor vurderte jeg aldri å bli militærnekter.

Selv om Israel egentlig har obligatorisk militærtjeneste for både menn og kvinner, så har det i de senere år blitt stadig flere som ikke ønsker å gjøre denne samfunnsplikten. Dette gjør Niva sint. Hun mener at uten militæret ville ikke Israel ha eksistert. Derfor er det bra at militærtjenesten er obligatorisk. Hun ble oppdratt til å tenke på det som en selvfølge, både av foreldrene og på kibbutzen der hun vokste opp. Hun er glad i landet sitt, og hun gikk inn i militæret med glede. Hun har ellers opplevd at selv om mange nok kunne klage, så var de egentlig glade for å få være med og forsvare landet.



En opplevelse

Niva har familie i Danmark på sin mors side, men har aldri vært misunnelig på sine danske søskenbarn som har kunnet gå rett over i studier etter videregående skole.

– Det beste med militæret var miljøet. Jeg fikk mange venner, men hele tjenesten var en opplevelse for meg. Det var interessant, og det har gitt meg mye. Det har vært som en utdanning der jeg har lært en masse som jeg kan ta med meg videre i livet. Her i Israel blir vi voksne på en annen måte. Vi pleier å si at vi går inn i militæret som barn og går ut som voksne, forteller Niva.

Det opplevde hun for sin egen del, og hun så det også i utallige andre soldaters liv. Som befal i Luftforsvaret har hun hatt mange under sin myndige ledelse, og hun synes det har vært tilfredsstillende å se resultater av arbeidet, at de lærte noe og utviklet seg.



Adlyde ordre

Egentlig hadde Niva ønsket seg en annen oppgave, nemlig å guide stridende bakkestyrker. Men i militæret må man adlyde ordre, og på sesjonen ble hun vurdert som velegnet til befalstjeneste nettopp i Luftforsvaret. Denne oppgaven hadde hun i halvannet år i en liten militærleir nær Beersheba i Negevørkenen, hele tiden på bakkenivå. På forhånd hadde hun vært gjennom et halvt års innledningskurs der hun hadde fått grundig våpenopplæring. Under hele militærtjenesten var geværet hennes trofaste følgesvenn, og en del av hennes oppgave var å videreformidle kunnskapen om våpenbruk.

Selv om militærtjenesten er obligatorisk for begge kjønn, får ikke jenter være stridende soldater. Niva forteller at det mangler ikke på dem som har motivasjonen, men militærledelsen går ikke med på det.

Som befal hadde Niva både mannlige og kvinnelige soldater under sin kommando. De er i samme leir, men bor atskilt, oftest fire-fem på rommet. Orden og renhold hørte også til hennes ansvarsområde, og hun måtte sørge for at hennes soldater fikk de påkrevde seks times søvn. For henne begynte arbeidet ofte klokka fem på morgenen og varte gjerne til ti på kvelden. Men nattearbeid var også en del av tjenesten.



Må kjenne historien

I militæret legges det stor vekt på historieformidling.

– Det er svært viktig for den israelske hæren at soldatene kjenner landets historie, tror Niva. Hun mistenker dem som nekter å gjøre miltærtjeneste for at de ikke kjenner historien.

– De sier at nå har vi en stat, og tar det gjerne som en selvfølge. Kanskje tenker de at vi ikke trenger Forsvaret? spør Niva, som også mener at en del av hennes generasjon er bortskjemt.

Selv ble hun oppdratt til selvstendighet. Hun vokste opp på en kibbutz i VestGalilea, bare noen få kilometer fra Libanongrensa. Mange Katyusharaketter har falt både innenfor kibbutzen og i området rundt. Og for noen år siden klarte terrorister fra Libanon å komme seg over grensegjerdet og utføre et angrep like i nærheten, der fem mennesker fra noen av nabobygdene ble drept. Derfor er Niva vel kjent med alarmer og tilfluktsrom. Golfkrigen husker hun godt, selv om hun bare var vel fire år gammel da. Under fjorårets Libanonkrig var hun imidlertid på basen sin i Negev.

Niva tror ikke det er mulig å slutte fred med ararberne fordi de mangler viljen.

– Uten at deres tankegang endres, blir det ingen forandring i situasjonen. Så hun regner med at Israel fortsatt vil være fullt av «action», som hun sier. Og da er militærtjeneste en selvfølge. Men hun selv kjenner jo ikke til noe annet, så det skal liksom være slik, selv om hun selvsagt håper på fred.

Hun gikk forøvrig ikke rett fra videregående til militæret, men ga ett år til samfunnstjeneste på et internat for ungdom med problematiske hjemmeforhold, hvorav en del var nye immigranter. Når militærtjenesten nå er avsluttet, er hun jobbsøker. Hun trenger å tjene penger, for hun planlegger langtur ut i verden, slik de fleste israelske ungdommer gjør. Og deretter står studier for tur. Men hva det blir, har hun ennå ikke bestemt.