«Gud og jeg er venner»

En av de mange gledene ved å ha barn i huset er at man kan hente frem bøker man selv ble glad i som barn. I sommer leste vi Kari Vinjes klassiker «Gud og jeg er venner», utgitt på Luther forlag i 1979. Bare tittelen er nok til både å sette tankene i sving og å hente frem gode minner fra da min mor leste for mine søsken og meg. Det er et nærmest ufattelig privilegium for et menneske å kunne omtale Gud som «venn».

Lesingen minnet også om verdien av god litteratur for barn. Andakter er uunnværlige i det kristne livet. Samtidig skal vi virkelig ikke undervurdere fortellingens kraft. Gjennom møtet med Julie Antonsen i Havrekleiva har tusener av norske barn gjennom nesten 40 år fått bli kjent med Jesus, samtidig som de har fått verdifulle lærdommer om kristen tro og kristent liv.

Et rikt øyeblikk er det når Julie har prøvd å tegne Jesus, men fortvilet må konstatere at det slett ikke har gått så bra. Julie ville tegne Jesus fin, så hun kunne vise ham til venninnen Magda, som ikke kjenner noe særlig til Jesus. Men mannen hun har tegnet ser visst mest ut som en sjørøver. Julie gråter og er misfornøyd. Da sier moren: «Vi behøver ikke å tegne Jesus på et ark for å vise ham til andre. Vi viser fram Jesus gjennom den måten vi lever på. Vi tegner ham med livet vårt».