Fra Molde til misjonærliv i Mongolia

Som barn syntes Karen Colban Hoel at misjon var rart. Under konferansen Frontline innvies hun selv som misjonær i et fjernt land.

Det myldrer av tenåringer på konferansen på Sinsen i helgen. Karen var på deres alder da tankene om en misjonærfremtid sakte tok form.

Deltakerne blir i dag vitner at en ungdom ikke mye eldre enn dem selv sendes ut i misjonstjeneste. Kanskje blir hun et forbilde?

Leirsted viktig

Molde-jenta vokste opp med kristen påvirkning fra flere kanter i sine omgivelser.

Tidlig ble hun sendt over Romsdalsfjorden til Misjonssambandets leirsted Vestheim, en halvtimes ferjereise sørover. Det hun erfarte der, har medvirket sterkt til at hun nå forlater Norge – med kurs for Mongolia. Og det er for NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband) hun nå reiser ut.

Reisen på rundt 800 mil, om hun skulle ha kjørt bil, bringer henne til et land hun aldri har sett, men som blir hennes hjem i fire år.

– På Vestheim forsto jeg hva Jesus har gjort for meg. Der ble jeg lært opp i Bibelen og fikk fokus på misjon. Jesus er veldig tydelig i misjonsbefalingen, og alle er kalt til å fortelle om Jesus der de er. Essensen er å holde seg nær Jesus og vitne i ord og gjerninger, sier Karen til Dagen.

LES OGSÅ: Frontline i front blant ungdommen

Rart med misjon

– Som barn syntes jeg misjon var veldig rart. Det var veldig fremmed for meg å skulle dra til et annet land og komme hjem med merkelige klær. Dette var før jeg forsto hva som var betydningsfullt med det Jesus har gjort. Jeg måtte først begripe det. Siden har misjon vært noe jeg kanskje skulle ut i en gang, sier Karen.

Hun mener at flyttevilligheten er avgjørende.

– Men det aller viktigste er å være tett på Gud. Så må du være villig til å dra ut av din komfortsone.

Hun har en mastergrad i sosialt arbeid, er utdannet sosionom og har for det meste jobbet i barnevernet. I Mongolia blir hun konsulent i et bistandsfinansiert barnerettighetsprosjekt NLM driver.

I et land som kanskje har verdensrekord i urbanisering, lever fortsatt mange det tradisjonelle nomadelivet på beitemarkene langt unna all tettbebyggelse. Barna må da gå på internatskoler.

Byen hun skal til, Khovd, ligger langt vest i det enorme, men tynt befolkede landet. Men først blir hun språkstudent i hovedstaden Ulan Bator, 140 mil unna.

LES OGSÅ: Favner bredt for å nå lenger med misjon

Med pappa på jobb

At Karen innvies under Frontline er resultat av samtaler mellom henne og NLMs misjonsledelse. Hun introduseres for misjonsungdommen i starten av formiddagens bibeltime i Sinsen kirke. Presis hva hun skulle si til forsamlingen, visste hun ikke da Dagen snakket med henne.

– Men jeg tenker jeg må si at det ikke handler om hvem jeg er og hva jeg klarer, men at jeg får være med min himmelske pappa på jobb. Det er som å være med sine jordiske foreldre på arbeid. Da bekymrer vi oss ikke over hva foreldrene våre skal gjøre. Min oppgave i Mongolia blir derfor å holde meg nær Gud.

LES OGSÅ: De unge svikter Agenda:ut

Ikke skremt

– Er det litt skremmende å dra?

– Ikke nå lenger. Det er mye mer spennende enn skremmende. Jeg kjenner omtrent bare på glede. Jeg er kjempeheldig, og det er en velsignelse for meg å få være en velsignelse for andre. Det er en ren vinn-vinn-situasjon. Jeg vil ikke romantisere eller bagatellisere dette, for selvsagt er det kostnader med å være langt unna dem man er glad i. Men jeg vil få styrke, sier Karen som ikke regner med noen hjemtur før sommeren 2016.

Hun meldte seg først til tjeneste for ett år, men ble utfordret til fire og sa ja. Fram mot 2018 håper hun også på besøk av slekt og venner.

LES OGSÅ: Hvor er behovene størst?

Misjon er mulig

– Hvorfor Mongolia?

– Jeg var ganske åpen, men Mongolia har vel ligget der som et attraktivt land for meg en stund. De har hatt bruk for sosionomer, og det er veldig stas for meg å få brukt fagkunnskapen min. Dessuten er jeg jo en ekte nordmann, og takke meg til minusgrader i Mongolia i stedet for 40 grader pluss i Afrika.

– Er du unik, eller er det flere unge som vil ut i misjon?

– Jeg kjenner ikke mange, men det trenger jeg ikke for å se at dette er mulig. En venninne og mannen er misjonærer i Elfenbenskysten. De var med og banet vei hos meg. Jeg tenkte at dette var mulig også for meg. Henne har jeg mer kontakt med enn med mange andre, på grunn av internettet. Verden er blitt mye mindre enn for noen generasjoner siden, og ungdom reiser hele tida, påpeker Karen.

I så måte ser hun ikke noe unikt med seg selv.

– Den eneste forskjellen er at jeg er høyere enn gjennomsnittet. Så i Mongolia vil alle lett kunne se meg. Og kan jeg dra dit, så kan alle dra i misjon et sted.