Et rolig og fredfullt sinn

Her har du Jesus. Han taler disse ordene til sine venner etter det siste, følelsesladete påskemåltidet. Han hadde vært med dem i tre år. De er alle unge. I sin beste alder. Og Han taler til dem om vonde tider som kommer, men som til slutt skulle føre til noe godt. Men det er det vanskelig å forstå nå. Jesus hadde for noen år siden kalt dem ut på en slik måte at det var umulig å si nei. De hadde forlatt alt og fulgt ham. Og hvilken tid det hadde vært med en mann som de aldri hadde møtt maken til verken i ord, i kraft eller kjærlighet! Og nå skulle han dra fra dem. Han skulle dø. Mens de skulle leve.

Han hadde sagt det før. Men nå var alvoret gått opp for dem på en måte som ikke var helt til å tro. Det hadde allerede vært svik i disippelflokken. Det skulle komme flere. Judas var gått sin vei. Peter hadde forsøkt å redde situasjonen og sette mot i Jesus med å si at han ville gi sitt liv for Jesus. Det han fikk høre av sin Mester, tok motet fra ham. De var i et stille sjokk. De var begynt å kjenne at grunnen rant vekk under deres føtter. Og kanskje var det også en del av dem som var bent frem skuffet. Var de lurt? Noen tvilte på Jesus. Andre tvilte mest på seg selv. Dit jeg går kan du ikke følge meg nå…senere skal du følge meg...

Jesus sier til dem i denne situasjonen at hjertet ikke må bli grepet av angst. Kan hjertet være rolig og freden fortsatt være i tanken, under slike omstendigheter? Han visste selv hva som kom. Getsemane og Golgata. Og så oppstandelsen og himmelfarten. Jesus er mest opptatt av å trøste sine disipler. Hvilken kjærlighet Han viste sine disipler like til det siste! Han er fortsatt den samme.