Ytringsfrihet, blasfemi og tilgivelse

Ytringsfriheten har ikke de aller beste levevilkår her i Norge likevel. Et lite uskyldig og sårbart barn kan ikke snakke med ord i mors liv i livmoren.

I løpet av de siste to-tre uker har det vært en stor debatt om to av emnene i denne overskriften. Ytringsfriheten er nedfelt i § 110 i vår norske Grunnlov og i Menneskerettighetserklæringen. Ytringsfriheten er en grunnverdi i de vestlige demokratier. Den gjelder først og fremst vårt muntlige språk når vi skal kommunisere med våre medmennesker. Den gjelder også trykkefriheten som gir oss rett til å skrive hva vi mener nesten om alt. Men å bruke ytringsfriheten for å true medmennesker til taushet, er i strid med denne retten. Men et utvidet begrep om ytringsfriheten kan gjelde tegninger, bilder og bevegelser fra andre livsformer enn vanlige menneskeliv og ikke minst også fra mennesker som ikke er i stand til å kommunisere annet språk enn bevegelser.

Blasfemi har vi lest og hørt om utallige ganger etter massakren i Paris i Frankrike i vinter. Hva betyr blasfemi? Slår vi opp Norsk Etymologisk Leksikon fra 2013, står det at blasfemi betyr skadelig tale. Opp igjennom tidende har betydningen av dette ordet blitt forsterket til å bety gudsbespottelse. I Bibelen i Det gamle testamentet var hån og spott mot Gud det samme som at menigheten skulle steine gudsbespotteren til døde. Slik har det vel ikke vært her i Norge gjennom de siste 200 år, kanskje ikke før heller. Da Arnulf Øverland holdt sitt foredrag om Kristendommen som den tiende landeplage med utgangspunkt fra 2. Mosebok 6-12 før andre verdenskrig, ble han stilt for retten og anklagd for blasfemi. Han ble frikjent med henhold til § 110 i Grunnloven. Fantes det da kristne her til lands som ville drepe ham for hans blasfemi? Nei, selv om han var litt ilter og frekk i sin munn, ble han tilgitt av kristenfolket. Hans salme Snehvit er natten på nr. 838 kom inn i den nye norske salmeboka fra 2013. I siste vers henvender Øverland seg til Gud i sin bønn. Dette viser at Arnulf Øverland hadde en tro på Gud.

LES OGSÅ: De fleste sliter psykisk etter abort

Men dessverre har ikke ytringsfriheten de aller beste levevilkår her i Norge likevel. Et lite uskyldig og sårbart barn kan ikke snakke med ord i mors liv i livmoren. Så fort det ufødte barnet får armer og bein, kan det bevege seg. Det opplever enhver mor som er blitt gravid. Barnets bevegelse er dets ytringsfrihet, og for de fleste mødre er dette en glede å få oppleve. Tar man livet av det, bryter man ytringsfriheten til barnet og utfører vold mot livet bare fordi man ikke ønsker at det skal få leve.

Like voldelig er det når ekstreme muslimer ikke ønsker at annerledes tenkende skal leve. I de mest ekstreme muslimske tankeganger om dette kan all annen tro enn tro på Allah være blasfemi. Dersom ekstreme muslimer ønsker å sette blasfemi slik på spissen til den ytterste grense, blir det ikke trygt for noen som helst som er annerledes. For da ønsker de ikke at annerledes tenkende skal få leve. Da kan vi få et blodig voldssamfunn i strid med trygt demokrati.

Dessverre hører vi stadig om drap og vold mot livet flere ganger hver uke i nyhetene fordi noen har funnet ut at de ønsker at mulige ofre skal dø, kanskje på grunn av aggresjon eller ubalansert atferd. Når skal vi våkne av denne voldsrusen og lære oss å ta vare på livet?

Det var veldig kjærkomment at Arbeiderpartipolitikeren Anniken Huitfeldt i det siste har uttalt bekymring for at antall nyfødte barn var gått ned fjerde året på rad. Siste år var det født 59.000 barn i Norge. Hun foreslo å gi utvidet fødselspermisjon til småbarnsforeldre. Ja, det kan være en god idé. Men økt kontantstøtte kan også være en hjelp til å øke fødselstalla. I tillegg vil en oppheving av friabortloven fra 1978 øke antall barnefødsler betydelig, opp til 15.000. Til nå har vi greid å drepe 600.000 ufødte barn siden 1978. Det er det største folkemord i nyere tid i vår høye levestandardskultur. Vi har greid å drepe flere norske barn enn nazistene gjorde under den andre verdenskrig. Ikke noe annet i vår ytringsfrihet har vært større misbruk av den enn denne loven. Når skal vi våkne av voldsrusen og begynne å vurdere menneskelivet som den største grunnverdi som vi noen gang har fått?

LES OGSÅ: En vei ut av den skjulte sorgen

Jesus har en helt annen måte å behandle barn på enn de som ikke ønsker slike barn. Han sier: «Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matteus 18,4.) Han advarer i vers 10 mot å forakte disse små. Det kan kanskje være en skadelig tale å kalle et ufødt barn en celleklump? Det er jo levende liv, ikke sant?

Da Jesus ble korsfestet, ble han utsatt for den mest ærekrenkende blasfemi som han noen gang hadde hørt: «Er du jødenes konge, så frels deg selv.» (Lukas 23,37.) Men Jesus bad ikke Gud Far i himmelen om å sende legioner av engler for å drepe spotterne. Istedenfor bad han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Lukas 23,34.)

Tilbakeholdenhet med å ytre sårende og krenkende ord og tegninger mot annerledes troende og tenkende, kan være en bedre vei til fred og tilgivelse enn å terge og såre slike mennesker mest mulig. Med en veloverveid og balansert ordbruk blir ytringsfriheten et godt hjelpemiddel både i skole, kirke og samfunn. Tilgivelse blir det aldri nok av når Jesus sa at vi skulle tilgi 70 X 7. (Matteus 18,22.) Det er den beste veien til å overvinne den voldsomt økende voldsspiralen i vår tid.