WOW – si det med blomster!

Kotel, Vestmuren eller Klagemuren, kjært barn har mange navn, er et av de helligste steder i jødedommen. Vestmuren er resten av støttemuren rundt det andre tempel, som ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr., og det eneste som ble tilbake.

Muren er 48 meter lang og 18 meter høy, og omtrent like mange meter er under bakken. Muren er så hellig at de bedende går baklengs ut når de forlater området. Man vender ikke ryggen til disse gamle hellige steinene som har båret fram så mange bønner i årenes løp.

Det finnes en gammel jødisk legende om denne muren som har nok et navn, nemlig «De fattiges mur». Det fortelles at da templet ble bygget ville hele folket hjelpe til. De rike kom med kostbare gaver, men de fattige hadde ikke store gaver å gi.

De bestemte seg for å bygge en stor mur av stein. De slet seg til blods med å hogge og bære de store steinene mens de sørget over at gaven deres ikke var så mye verd. Men Gud så hvor hardt de arbeidet, og han velsignet denne delen av muren og sa at den skulle bli stående til evig tid, som et minne om de fattiges gave.

Det eneste som nå står igjen etter det storslåtte templet, er nettopp «De fattiges mur»; den som ble Israels Klagemur. I 2000 år har jøder og andre pilegrimer reist fra hele verden for å be ved denne muren. Så «De fattiges mur» lever videre, den er ikke bare en samling gamle steiner. Den er blitt et symbol i jødedommen.

Politi eller blomster

Ikke desto mindre måtte politiet igjen nylig gripe inn for å hindre voldelige sammenstøt mellom de bedende ved Klagemuren. Det var rasende og stolkastende ultraortodokse jøder som nektet bedende reform-kvinner å komme fram til Vestmuren.

På hver jødisk nymåne kommer WOW-kvinnene til Kotel for å ønske en ny jødisk måned velkommen. Denne gangen var det måneden Kislev som skulle bes inn. WOW står for «Women of the Wall», en kvinnebevegelse grunnlagt av Bonna Haberman og nå ledet av Anna Kislandski.

Det er kvinner tilhørende reformbevegelsen av jødedommen som i årtier, helt siden 1989, har kjempet for sin rett til å be ved Vestmuren. Men Kotel er blitt storpolitikk.

Den ortodokse ledelsen av Kotel vil ikke gi fra seg sitt monopol, og derfor blir det hver ny måned store sammenstøt når kvinnene fra WOW kommer for å be. Fra Kotels rabbiner, Shmuel Rabinowitz, blir det hevdet at disse kvinnene «vanhelliger» et av jødedommens helligste steder.

Den Jerusalem-baserte ortodokse rabbineren, Nathan Lopez Cardozo, skriver derimot på sin blogg: «Hvorfor skal kvinnene som ikke ønsker noe annet enn å be, bli møtt med stolkasting og forbannelser? Jeg ville ha møtt disse bedende kvinnene med blomster.

Er ikke Torahen og Gud stor nok til å gi rom også for disse kvinnenes bønner? Er Torahen virkelig så trang eller liten at den bare kan romme ortodokse kvinner»?

Og Cardozo legger til at i den jødiske bønneboken står det at «Gud er den som også skaper nye ting». Og Baal Shem Tov, en jødisk mystiker fra Polen og grunnlegger av Hassidismen (en jødisk folkelig mystisk vekkelsesbevegelse) sa for over 300 år siden at før Messias kommer, så ville kvinnene finne sin riktig plass.

Om disse kvinnene kommer til den hellig Vestmuren så skulle de ikke trenge politibeskyttelse. Hva er problemet med at alle, selv reform-kvinner, kan få be ved de eldgamle steinene? Men det utspiller seg storpolitikk ved den gamle muren.

Noen vil ikke gi fra seg sin maktposisjon. Noen viser sin harme over at de ikke lenger er en del av regjeringen. De føler at monopolet begynner å rakne.

Skal staten Israel bli religiøst pluralistisk, eller skal fortsatt kun ortodoks jødedom være den eneste tillatte retningen? Skal likestilt bønn bli mulig?

Et bilde og en film

Jeg har selv på veggen hjemme et gammelt fotografi av Klagemuren, fra før staten Israel ble grunnlagt. På det bildet står kvinner og menn side ved side og ber. Ingen skillevegg mellom kvinner og menn, og ingen som sjekker hvilken gren av jødedommen man eventuelt tilhørte.

Tankene mine går også til filmen «Yentl». Yentl var kvinnen som måtte kle seg ut som mann for å kunne studere Bibel og Talmud. Yentl er en fortelling fra en landsby i Øst-Europa for over 100 år siden der religiøse studier var forbeholdt menn.

Slik er det fortsatt i ortodoks jødedom, mens konservativ og reform jødedom har åpnet opp og latt kvinner studere og også gitt dem mulighet til å bli rabbinere.

Så «De fattiges mur» lever videre, den er ikke bare en samling gamle steiner.

Kanskje burde Abrahams svar til Lot tjene som et eksempel til etterfølgelse: «Det kan da ikke være strid mellom deg og meg … vi er jo slektninger» (1. Mos 13). For alle de som kommer for å be er jøder, de er brødre og søstre som elsker Jerusalem og Kotel.

De bestiger det samme fjellet, men fra ulike steder. Alle bør kunne finne sin plass her uansett hvilken retning av jødedommen de måtte tilhøre. Det aller helligste stedet i jødedommen skulle ikke bli åsted for intoleranse og brutalitet. Trusler er som sagt de svakestes våpen.

I Kotel sitt bilde

Alle vil forme Kotel i sitt bilde. Og alle mener å ha Gud på sin side. Men Kotel bare «er». Hun tar imot alle bønner, fra kvinner som menn, fra jøder som ikke-jøder. Alle de små bønnelappene som plasseres mellom hennes gamle steiner er «likestilte».

Gud er alles Gud. Hvordan skal hun møte fremtiden hun som har sett så mange generasjoner komme og gå? Dagens status quo situasjon er ikke fremtidsrettet. Hvordan skal man best bevare fred og orden så bønnene kan stige opp til Den allmektige fra dette hellige stedet?

Det er sagt i jødedommen at alt det du gjør som ikke vekker motstand, er ikke verd å kjempe for. Om dette stemmer, så bør kvinnene ved Kotel fortsette å fremme sin rett til å be ved Vestmuren.