«Minnets helligdom» hedrer Israels falne

Like før koronaen lukket Israel og verden inne, åpnet et nytt museum i Jerusalem, rett ved siden av den militære gravlunden på Mount Herzl. Det bærer navnet «Minnets helligdom».

I disse dager, etter lang tid, åpner Israel endelig opp igjen, både inne i landet og for turister utenfra. Så på min «must see» liste etter at koronarestriksjonene var opphevet, hadde jeg dette nye museet. Jeg hadde sett det reise seg i løpet av byggeperioden og jeg hadde undret meg over den noe spesielle arkitekturen dette museet skulle få. Arkitektfirmaet bak heter Kimmel Eshkolot. Med «et grønt koronapass» er nå dørene åpnet for besøkende.

Museet er det første i sitt slag i Israel som er et minnesmerke over alle falne soldater siden 1948, samlet på ett sted. Tallet på falne ligger nært oppunder 25.000. Prisen har vært, og fortsatt er høy, for å bo i dette landet. Israel har mange tusen mindre minnesmerker, men det har inntil i dag ikke vært ett samlende minnesmerke. Nå har det sett dagens lys.

Vi besøkte nylig museet på en guided omvisning. En av deltakerne på omvisningen som hadde mistet en sønn i en av Israels kriger, uttrykte etter turen: «Nå kan jeg dø i fred, min sønns minne vil bli tatt vare på.»

Utenfra ser museet ut som en spiral som strekker seg oppover mot lyset eller kanskje kan en tenke seg bygningen i form av en tåre som faller. Begge bilder gir mening, kanskje er begge tilsiktet. Ved inngangen til museet brenner en evig ild som symboliserer at «minnets flamme» alltid skal brenne. Over inngangen står et vers fra profeten Jeremia 31,20: «Hver gang jeg taler om ham, må jeg tenke på ham» (på hebraisk er ordet for «å minnes/huske på» brukt repeterende to ganger for å understreke viktigheten at å huske og ikke glemme, oversatt til norsk med «tenke på»). På dørstolpen ved inngangen er det festet en stor mezuza som er hentet fra en av portene i Jerusalems gamleby.

Vi trår andektig inn i denne bygningen som snor seg oppover og oppover i en slags spiral til den når lyset som kommer inn gjennom en glassflate i taket. Det første vi møter er navneveggen, en 260 meter lang murvegg, som snor seg fra bunn til topp. Det er en arkitektonisk fortelling som illustrerer hver og en av de falne. Sammen utgjør alle navnene veggen. Og Israel skylder hver og en av dem sin eksistens.

Veggen er laget av tusenvis av mursteiner. Hver stein bærer navnet til en fallen soldat, navn og dødsdag er risset inn. Ved siden av hver stein er det et lys. På soldatens dødsdag tennes lyset. Vi ser at det lyser mange steder på veggen den dagen vi er på besøk. Hver enkelt stein er på en måte en byggestein i byggingen. Her vil de falnes minne ikke viskes ut. Hver dag klokka elleve er den en kort seremoni på dødsdagen for den eller de soldater som falt akkurat på den datoen.

Navneveggen begynner i bunn med de siste falne og snor seg sakte oppover til vi når toppen og året 1948. Før vi når utgangen passerer vi tolv søyler, et symbol på Israels tolv stammer. På søylene vises bilde og info om de soldatene som har falt på den datoen vi var på besøk.

På denne dagen var det faktisk flere navn enn det var søyler, og navnene vekslet. Underveis passerte vi dessuten stasjoner med søkeenheter. Ved å skrive inn navn og dødsdag, gis informasjon om hvor på veggen soldatenes navn befinner seg.

Aller øverst på spiralveien er det også mulig å tenne et digitalt lys og få fram bilde av soldatene om man kjenner til hans eller hennes navn. På veggen ved utgangen står de udødelige ordene til poeten, forfatteren og journalisten Natan Alterman (1910–1970): «Resten vil bli fortalt i Israels historie.»

Den israelske poeten Zelda Schneurson Mishkovsky (1914–1984) har skrevet sangen: «Hvert menneske har et navn!» Denne sangen blir ofte brukt på minnehøytideligheter i Israel. Og hver stein i denne underlige og gripende bygningen, forteller en helt unik historie. Hver eneste soldat har et navn, en familie og en historie.

Vi står på hellig grunn. Navnet «Minnets helligdom» er ikke tilfeldig valgt. Et individuelt og et kollektivt minne flettes her sammen. Det er som om det ropes fra veggene fra kjente og ukjente soldater, og de sier: «Glem oss ikke.» Dette stedet «gir liv» til de falne; til alle dem som ikke ønsket å dø så altfor tidlig.

Mange steiner står ennå navnløse, og godt er det. Men er det håp om at flere steiner ikke skal få risset inn et nytt navn? Et av skriftstedene som også er risset inn på veggen er fra profeten Jesaja 2,4b: «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.»

Vi forlot «Minnets helligdom» med et ønske om at alle disse soldatenes minne måtte bli til velsignelse og at ikke flere steiner skulle få navn og dødsdag!

Vi forlot «Minnets helligdom» med et ønske om at alle disse soldatenes minne måtte bli til velsignelse og at ikke flere steiner skulle få navn og dødsdag!

Dette nye museet på Mount Herzl i Jerusalem, kan anbefales for alle som er interessert i dette landets spesielle historie, nå når portene inn til Israel forhåpentligvis åpnes opp igjen om ikke så altfor lenge.