Vitne i eget liv

Noe av det mest grunnleggende ved å være menneske er retten til å være vitne i eget liv. Retten til å kalle vondt for vondt og godt for godt. Til å si: «Dette skadet meg.» Og dypere: Å kalle synd for synd og rett for rett. Både når det gjelder hva vi selv var kilden til og hva som kom fra andre.

Så ofte fratar vi oss selv og andre denne grunnleggende retten. Og det hender at vi gjør det med en «kristen» begrunnelse. Evangeliet er egentlig det mest frigjørende: Jesu død og oppstandelse lar meg se ting som de er. Men det blir forvrengt til det mest bindende: At det er kristent å nekte seg selv å se vondt som vondt og godt som godt.

Det er mange årsaker til at vi nekter hverandre dette. Vi kan ha behov for kontroll. Og dypere, når det vonde ikke gjøres opp, forplanter det seg videre, så vi ikke får lov å se.

Derfor kan vi fristes til å ville flytte Guds merkesteiner: Vi kaller Guds lov for vond og vår egen opplevde sannhet for god. Vi tror at det må til for å forbli vitner i vårt eget liv. Men tavlene som Guds lov ble skrevet på, kalles vitnesbyrdet. Guds rettferdighet blir uklar om vi forsøker å få rett på egen hånd.

Gud er vitne. Hans skille mellom godt og vondt tar ikke fra meg retten til å være vitne i eget liv. Tvert imot er jeg avhengig av at Guds ord kaller godt for godt og vondt for vondt. Og at Jesus døde og sto opp igjen for å dømme mørket og løse meg fra det. Det er den dypeste forutsetningen for at jeg kan være vitne i mitt eget liv.