Vigmostads problem

Sendt Bort har svart ut Pål Vigmostads gjentakende utspill på forbilledlig vis. De avkler hans underlige lesning av samtlige rapporter om misjonærbarn. Mitt anliggende er ikke statistikk. Jeg mener det er verdt å gi et tilsvar som handler om hvorfor det er særskilt trist at noen med hans verv, rolle og nærhet til misjonsorganisasjoner fortsatt inntar en slik meningsløs holdning. 

I sitt første innlegg argumenterer han som om kravet til troverdighet utelukkende er fagfellevurderte forskningsartikler basert på en slags gullstandard. På den annen side mener han å ha representativ dekning i sine personlige enkeltbekjentskaper av «strålende fine eksemplarer». Stort mer selvmotsigende kan det ikke bli. 

Det hele er en saus av sammenligning med egen oppvekst og normalisering av «spesielle historier» som skal gi inntrykk av at misjonærbarn ikke har så mye spesielt å komme med. Han topper det hele med at vi er velsignet på et vis vi ikke selv skjønner. Han definerer til alt overmål smertefulle historier som uttrykk for å være en «tapergruppe». Vigmostad gir inntrykk av å være opptatt av sannheten i tall, men avslører en uvilje mot å forholde seg til sannheten i levde liv.