Vi trenger hjelp til å forstå dem vi ikke sympatiserer med

De siste månedene har norske medier mange ganger rapportert om endringene i abortlovgivningen i USA. Det er helt på sin plass. Imidlertid er det grunn til å tenke over hvilke spørsmål som blir stilt, og hvilke historier som blir fortalt.

Det er både naturlig og nødvendig at vi får høre om hvilke konsekvenser lovendringene får, med kvinner som reiser fra delstat til delstat, og overgrepsofre som befinner seg i svært vanskelige situasjoner. Samtidig er det grunn til å etterlyse flere spørsmål til de mange som ønsker innskrenkningene i abortrettighetene velkommen.

Det er godt kjent at støtten til selvbestemt abort er vesentlig annerledes i USA enn den er i Norge. Her i landet er oppslutningen om dagens abortlov nærmest unison. Hvorfor er det annerledes i USA? Hvordan tenker for eksempel de mange kvinnene som nødvendigvis må være å finne i gruppen som blir kalt pro-life?

Alle samfunn har sin historie og sine normer. Når vi vurderer utviklingstrekk i samfunnet, er dette en viktig del av bakteppet for å definere hvem vi støtter og hvem vi tar avstand fra. Dette preger hvilke problemstillinger vi er opptatt av, og hvordan vi snakker om ulike saker.

Slik sett er det naturlig at den dominerende norske holdningen til abort også preger vinklinger og stoffutvalg når norske medier dekker abortkampen i USA. Men det bør også være en journalistisk ambisjon å bidra til forståelse for dem som tenker annerledes.

På samme måten som det bør være et journalistisk ansvar for en avis som Dagen å bidra til at leserne våre er godt informert om hvordan mennesker i andre tradisjoner enn den kristne tror og tenker.

Hvordan tenker for eksempel de mange kvinnene som nødvendigvis må være å finne i gruppen som blir kalt pro-life?

Problemstillingen ligner den vi i mange år har stått overfor når det gjelder norske mediers dekning av Israel. I Norge er det en etablert forståelse at Israel er okkupanten som bærer hovedansvaret for konflikten med palestinerne. Og det er grunn til å opptre kritisk også overfor Israel, slik det er det overfor alle statsmakter.

Men vi kunne med fordel fått flere reportasjer som belyser for eksempel hvorfor så mange israelske mødre og fedre gjentatte ganger har stemt for Benjamin Netanyahu, og hvorfor hans etterfølgere langt på vei viderefører hans linje overfor palestinerne. Dette er mennesker som lever sine hverdagsliv og tar sine bevisste valg. Hvordan tenker de?

I redaktørstyrte medier er vi opptatt av å skille mellom reportasjer og kommentarer. Lederartikler og kommentarer er i sitt vesen meningsbærende. Reportasjene skal først og fremst formidle fakta, så kan leserne gjøre seg opp sin egen mening. Og det er fremdeles viktig at dette skillet blir opprettholdt.

Ja, på mange måter kan vi si at det har blitt viktigere enn noen gang, fordi tilgangen til informasjon er så mye bredere. I en slik virkelighet er det særlig nødvendig å løfte frem fakta, slik at den offentlige samtalen i størst mulig grad kan ha et felles utgangspunkt.

Men utvalget av fakta skjer ikke i et vakuum. Det gjør heller ikke utvalget av reportasjer i avisene. Når vi velger noe, velger vi bort noe annet. Når vi viser interesse for en konflikt, er det andre konflikter som får mindre oppmerksomhet.

Da skulle det være en naturlig ambisjon for oss, både som mennesker og som mediebrukere, at vi søker å utvide vår egen horisont ved å tilegne oss mer kunnskap om noen av dem vi i utgangspunktet ikke identifiserer oss med.