For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold vi publiserer

☀️ 1 krone for 1 måned Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

Meninger

MEDFØLELSE: Etter terrorhandlingen i Oslo 25. juni er det lett å føle sympati med Pride-bevegelsen, skriver Knut Alfsvåg.

Vi kan ikke la islamisters valg av terrormål få styre samfunnsdebatten

Publisert Sist oppdatert

Når ideologi får voldelige uttrykk, kaller vi det terror. Vi kan være uenige i andres etiske og politiske standpunkt, men det er uakseptabelt å la det komme til uttrykk gjennom vold og drap.

Å ta avstand fra bruk av vold som politisk og etisk meningsytring innebærer imidlertid ikke at de som er skyteskive for volden, dermed er hevet over kritikk. Det er umulig å forsvare at den såkalte pro life-bevegelsen utfører terrorhandlinger overfor abortklinikker, men enighet om det besvarer ikke spørsmålet om hvordan vi skal løse abortproblemet som en etisk og politisk utfordring.

Etter terrorhandlingen i Oslo 25. juni er det lett å føle sympati med Pride-bevegelsen. Her virker det som om det ble det aksjonert mot fredelige mennesker på en måte de skal være forskånet for. Mange har derfor etter skytingen gitt uttrykk for skyldfølelse overfor sine tidligere lunkne eller kritiske holdninger til den homofile frigjøringsbevegelsen.

Powered by Labrador CMS