Vi kan alle forkynne med autoritet

«For ordet om korset er dårskap for dem som går til grunne, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner.» (1 Kor 1:18-21)

De seneste innleggene til Jan Bygstad og Kim Larsen avdekker et teologisk spenningsfelt som så langt, i det at jeg skriver dette, har kulminert i Larsens avslutning: «Kjærlighet til læren viser seg ikke bare i skarpe grenseoppganger, men også i viljen til å svare på det vanskeligste spørsmålet av dem alle: Med hvilken autoritet taler jeg nå?»

Her vil mange svare at den klare Skriften er sin egen autoritet. «Klare ord skal fortolke uklare.» For mange andre er dette imidlertid et for enkelt svar. Vi har tross alt en kirkehistorie som også har talerett, og «mangfoldet av tolkninger i kristenheten er et formidabelt problem.» (Tor Inge Østebø, i kommentarfeltet til Larsens innlegg.)