Vesten og Russland

I stedet for konfliktområde mellom øst og vest kan Ukraina bli broen mellom øst og vest. La både russisk språk og ukrainsk være fullverdige offisielle språk i landet, og foren østlig hjernekraft med vestlig innovasjon.

Ukraina er i krise. Konflikten kan uten tvil ha potensial i seg til å eskalere til storkrig. Den kjente statsviteren ved Harvard Universitetet Samuel P. Huntington skrev i boken The Clash of Civilizations at Ukraina som møtepunktet mellom øst og vest kan bli sentrum for ny konflikt. Men må det bli slik? Må Russland bli en fiende?

Ronald Reagan kombinerte mesterlig styrke og diplomati. USAs 40. president trakk en linje i sanden og viste styrke, men rakte samtidig ut en hånd til Mikhail Gorbatsjov. Reagans evne til dialog skapte grobunn for det banebrytende møtet mellom Sovjetunionens leder og USAs leder på Island i 1986. Hvis Reagan og Gorbatsjov kunne starte et nytt klima i 1986, så burde vi kunne gjøre det samme i dag.

Kina bruser med fjærene i Øst, og vi er inne i en ny krig mot terror. Faktum er at Vesten og Russland trenger hverandre i kampen mot IS og deres likesinnede. Dersom det fremdeles er mulig, er dialog og forsiktig tillitsbygging til Russland å foretrekke.

Finland bevarte sin frihet ved å være uavhengig under hele den kalde krigen. I Norge påla man seg begrensinger i Finnmark for å vise med all mulig tydelighet for naboen i øst at vi ikke ønsket krig eller endring av den strategiske balanse. Ukraina har verken vist Finlands visdom eller Norges selvbegrensning. Poenget er nå at en gryende mistillit på begge sider har fått bygge seg opp over tid, men Ukraina er i en spesiell situasjon. Landet er for det første, slik Huntington skriver, møtepunktet mellom øst og vest. Litt forenklet kan man si at halve landet søker mot Russland mens den andre halvparten søker mot Brussel. Det innebærer at et minimumsflertall skal være forsiktig med sitt votum. I tillegg kommer det faktum at en av Russlands viktigste militærinstallasjoner og strategisk interesseområde plutselig lå i et annet land. Krim-halvøya og Sevastopol er hjemmebasen for Russlands Svartehavsflåte. Det er rimelig innlysende at det er null aksept for mulig EU- og/eller NATO-jurisdiksjon på Krim-halvøya fra Russlands side. Ettersom Ukrainas vestlig orienterte politiske segment var så dedikert til inngang i Brussel, måtte det komme en reaksjon fra Moskva. Det er realpolitikk, og ikke veldig overraskende.

LES OGSÅ: Flere tusen ofre i Ukrainas blodige borgerkrig

Quo vadis Ukraina? Før alle går i skyttergravene og vegen til full krig er uavvendelig, vil jeg foreslå følgende til ettertanke: Russland og Vesten trenger hverandre. Økonomisk utvikling og fredelig frihet er å foretrekke. Situasjonen med IS bør føre oss sammen, men da i respekt for hverandre. Gi Ukraina det råd å utvikle en føderativ organisering av landet.

I stedet for konfliktområde mellom øst og vest kan Ukraina bli broen mellom øst og vest. La både russisk språk og ukrainsk være fullverdige offisielle språk i landet, og foren østlig hjernekraft med vestlig innovasjon. Det kan bli vekstområde dersom freden og fornuften får råde. Respekter i videre dialog Russlands særskilte interesser på Krimhalvøya. Trekk en linje i sanden når det gjelder Polen, Romania og Baltikum, men Europa må også se til at alle innbyggere i disse landene inkludert de russisk talende blir behandlet skikkelig.

Vestlige land inkludert Norge må være sterk nok til å kunne forsvare seg, men fornuftig og trygg nok til ikke å vise aggresjon. Støtt Ukrainas sentralregjering i kampen mot separatistene, og støtt Ukraina i nødvendige rettsoppgjør etter denne konflikten. Europa må sette krefter inn på å bekjempe korrupsjonen i Ukraina uavhengig av farge og interesser til den enhver tid sittende regjering.

En krig mellom Vesten og Russland nå, vil være en historisk tragedie og et sikkert resultat av dårlig politisk håndverk. Putins mål vil vise seg over tid. Dersom appetitten til den russiske bjørnen blir for stor, må vi være sterke nok til å sette grenser, men vi må også forstå vår østlige venn og unngå at mistilliten i seg selv blir årsak til en krig ingen vil ha.