Verdens sørgedag er også min gledesdag

11. september 2001 representerer for de fleste det verste terrorangrepet mot Vesten i moderne tid. Det er en dag for sorg. Men denne dagen landet også et fly i Oslo med en flyktningfamilie fra Afrika. Min familie. Derfor er denne dagen en av de lykkeligste i mitt liv.

For mange er livet en serie med smertefulle øyeblikk. Mitt liv i Afrika, like fra barndommen, var preget av dramatiske hendelser, krig, drap og flukt. Jeg har mange ganger blitt slått til jorden av krigshendelser og det harde livet i flyktningleirer.

I 1969, da jeg var åtte år gammel, ble landsbyen vår i Sør-Sudan angrepet av arabiske militære fra nord. Jeg ble fanget alene i kryssilden, gjemt bak en gigantisk maurtue, mellom våre frihetskjempere og de angripende araberne. Jeg ble vitne til at en frihetskjemper ble skutt, hengt opp, og hans kjønnsorganer ble kuttet av og plassert i munnen hans. Jeg så at hele landsbyen min ble brent ned til grunnen.

Dette førte til min første flukt. Foreldrene mine sendte meg med en onkel til Uganda der vi kunne finne trygghet. Men livet i flyktningleiren var hardt for en liten gutt. Flere dager gikk jeg uten mat. Som niåring måtte jeg arbeide som bomullsplukker for å skaffe penger. Som tiåring forhandlet jeg med en bomullseier om å få mat som betaling for arbeid. Jeg fikk gå på skole i flyktningleiren, men på grunn av sult ble skolegangen av og på.

Jeg returnerte til Sør-Sudan i 1973, og ble gjenforent med min familie. Ti år senere begynte en ny borgerkrig. Landsbyene ble igjen brent til grunnen. Jeg ble vitne til at tre menn i landsbyen vår ble drept. På grunn av mine dårlige erfaringer som barneflyktning i Uganda, bestemte jeg meg nå for å flykte nordover til Khartoum.

Her var livet hardt. Folk fra Sør-Sudan ble sett på som fiender av staten. Derfor valgte jeg å flykte videre til Eritrea i 1996, med kone og to døtre; Sunday og Filfa. I de fem årene som fulgte i flyktningleir i Eritrea velsignet Gud oss med to nye døtre; Grace og Yabu. I 1998 ble vi imidlertid rammet av en ny krig, mellom Eritrea og Etiopia. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg nå skulle ta veien med min familie.

Heldigvis bestemte FN (UNCHOR) at alle flyktningene i leiren skulle overføres til vestlige land. I leiren jobbet jeg som lærer og oversetter. Jeg ble vitne til mange menneskers gledestårer da de fikk vite at de skulle få komme til Sverige, Finland, Nederland eller andre steder. Til slutt fikk vi den gledelige nyheten at Norge ville ta imot oss.

Men da jentene ville vite hva snø var for noe, kunne jeg ikke svare. Vi fikk se når vi kom dit.

Da jeg fortalte familien at vi skulle til Norge, ble alle utrolig glade. Jentene mine spurte hvordan Norge så ut. Jeg svarte at det ante jeg ikke. Jeg hadde bare lært at det var kaldt i Norge, og at det var snø hele året. Men da jentene ville vite hva snø var for noe, kunne jeg ikke svare. Vi fikk se når vi kom dit.

Fire måneder senere var vi på vei. Vi forlot Asmara flyplass den 10. september, og landet i Oslo på formiddagen 11. september. Det var ennå noen timer igjen før verdens oppmerksomhet skulle rettes mot terrorhandlingen i New York.

Selv visste vi ikke noe om dette. Vi ble kjørt til Fredrikstad, hvor vi fikk flytte inn i et stort hus med fire soverom og to bad i Lislebyveien. For oss som hadde bodd seks personer på ett rom i flere år, var det som himmelriket. Jentene sprang fra rom til rom og jublet. Vi hadde verken TV eller radio, men senere kom en afrikansk nabo og sa jeg måtte komme og se nyhetene på BBC. Da fikk jeg se flyene som styrtet inn i New Yorks skyskrapere.

Senere i september velsignet Gud oss med enda en datter, Araba, som er oppkalt etter min mor.

11. september 2021 markerer 20-års jubileum for vårt gode liv i Norge. Vår eldste datter er flyttet til USA, et privilegium hun ikke kunne hatt som flyktning i Afrika. Da vi bodde i flyktningleiren i Eritrea hadde jeg mange bekymringer for utdannelse til mine døtre. Nå tar tre av dem universitetsutdannelse i Norge.

Selv har jeg en 100 prosent sikker jobb på Kalnes sykehus i Østfold, et av verdens mest moderne sykehus. Her har jeg jobbet i 15 år, helt siden sykehuset befant seg i Fredrikstad sentrum. Ved siden av dette har jeg studert teologi. Jeg har hatt et engasjement som innvandringskonsulent i Fredrikstad Frikirke, og er nå medlem av styret der.

Vår datter, Grace Bullen, har blitt en av verdens beste brytere. Hun har blitt olympisk ungdomsmester, juniorverdensmester og europamester for seniorer. Hun lever et svært atletisk liv, og vil fortsatt være et håp om medaljer for norsk brytesport.

11. september vil alltid være en dato som bærer sorgens farger i verden, og jeg sørger selv over alle som mistet livet den dagen. Men i år vil jeg først og fremst feire markeringen av vår families 20 år i Norge, med alle de velsignelsene det har ført med seg.

Jeg vil huske den store muligheten vi fikk av Norge og av folket her. Her får min familie oppleve fred, demokrati og privilegiet det er å ha gode og velfungerende myndigheter.

I år vil jeg først og fremst feire markeringen av vår families 20 år i Norge, med alle de velsignelsene det har ført med seg.

Jeg vil spesielt takke Fredrikstad kommune. Jeg har alltid betraktet Fredrikstad som min andre hjemby i mitt andre land. Folk i Fredrikstad tok imot oss med ydmykhet og nåde. Jeg har alltid følt meg inkludert i dette samfunnet. Helt fra dagen vi kom hit har alt nødvendig blitt gjort for at vi skulle bli integrert. Dette har inspirert oss på mange måter til aktivt å ta del i samfunnet.

Dette har også gitt meg mot til å begynne å skrive på en bok om mitt liv. Den har foreløpig tittelen: «Fra ilden til isen. En flyktnings reise fra Sør-Sudan til Norge.» I disse dager vil den første delen av dette manuskriptet bli sendt til forleggere som kan vurdere om det vil egne seg for utgivelse. Forhåpentligvis vil det foreligge som bok neste år.

De siste 20 årene har jeg altså bodd i Fredrikstad. Jeg har aldri levd like lenge i samme by. Å bo i Fredrikstad har virkelig hjulpet meg til å legge bak meg all turbulensen som har preget mitt liv.

Jeg forteller meg selv at alle prøvelsene tidligere i livet ikke ble oversett av Gud. Han førte alt til det beste for meg og min familie.