«Velkommen hjem»

Jeg går regelmessig til gudstjeneste i min menighet, og har gjort det i 62 år. Men det er irriterende hver gang å bli møtt med «velkommen hjem» – på plakater, skjermer, og fra talerstolen. Jeg føler meg som et forvillet får, som den bortkomne sønnen som endelig er kommet hjem til farshuset (Luk 15).

Og hvem står bak denne velkomsthilsen? Gjerne unge, nykommere i menigheten, noen jeg knapt kjenner. Det er godt å få høre «velkommen hjem» fra min kone, når jeg, etter å ha vært borte en stund, kommer hjem. Da er det et uttrykk for spesiell kjærlighet og tilhørighet. Men menigheten, mitt åndelige hjem som jeg alltid har vært trofast mot, trenger ikke poengtere at mitt rette tilholdssted er der, eller bebreide meg om jeg har vært fraværende. Der forventer jeg åndelig styrkende måltid, gjerne med et «velkommen til bords».

Nylig var jeg på besøk i en annen kristelig sammenheng. Jommen ble jeg ønsket «velkommen hjem» der også, selv om jeg aldri hadde vært der før og ikke kommer til å ha stedet som mitt åndelige hjem noen gang. Jeg holdt på å snu i døren. Slik kan en velkomsthilsen – som var ment inkluderende – bli ekskluderende.