For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

1 måned - 1 krone Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

Debatt

BARE VELKOMMEN: Slutt å bruke begrepet «velkommen hjem»; ordet «velkommen» står godt alene, oppfordrer Mathias Onsrud.

«Velkommen hjem»

Publisert Sist oppdatert

Jeg går regelmessig til gudstjeneste i min menighet, og har gjort det i 62 år. Men det er irriterende hver gang å bli møtt med «velkommen hjem» – på plakater, skjermer, og fra talerstolen. Jeg føler meg som et forvillet får, som den bortkomne sønnen som endelig er kommet hjem til farshuset (Luk 15).

Og hvem står bak denne velkomsthilsen? Gjerne unge, nykommere i menigheten, noen jeg knapt kjenner. Det er godt å få høre «velkommen hjem» fra min kone, når jeg, etter å ha vært borte en stund, kommer hjem. Da er det et uttrykk for spesiell kjærlighet og tilhørighet. Men menigheten, mitt åndelige hjem som jeg alltid har vært trofast mot, trenger ikke poengtere at mitt rette tilholdssted er der, eller bebreide meg om jeg har vært fraværende. Der forventer jeg åndelig styrkende måltid, gjerne med et «velkommen til bords».

Nylig var jeg på besøk i en annen kristelig sammenheng. Jommen ble jeg ønsket «velkommen hjem» der også, selv om jeg aldri hadde vært der før og ikke kommer til å ha stedet som mitt åndelige hjem noen gang. Jeg holdt på å snu i døren. Slik kan en velkomsthilsen – som var ment inkluderende – bli ekskluderende.

Powered by Labrador CMS