Vårt himmelske håp

Jeg har min tillit til Skaperen, som har utslettet en fiende som han opprinnelig ikke ønsket for oss: døden.

Vi kan sette mange navn på det håpet vi som kristne har for evigheten. Himmelen er kanskje det mest brukte.

Vi har en evighet foran oss, sammen med vår Skaper. Det endelige målet Jesus hadde for øyet, da Han hang på Golgata kors og forkynte sin evige seier: «Det er fullbrakt!»

Det himmelske håpet vi har, må aldri forsvinne fra forkynnelsen. Og jeg vil driste meg til påstanden om at det aldri kan løftes for mye frem fra talerstolene.

Uten Himmelen vi har som mål på vår ferd, har vi i grunnen ikke mye igjen.

Paulus skriver det på denne måten, i 1. Korinterbrev 15,19:
 «Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker.»

Dette verset har jeg stoppet mye ved i det siste. Jeg har så smått begynt å kverne på en møteserie jeg skal ha til høsten, om Jesu gjenkomst.

Ikke et direkte uvanlig tema å løfte frem for en forkynner i settingen jeg står i. Men jeg tror vi trenger dette, kanskje mer enn på lang tid.

Én ting er å ha Jesus med seg i dette livet. «Å ha Jesus i baklomma», var det vel en forkynner som kalte det en gang.

Men hvilket innhold har egentlig det vi forkynner, om vi bare setter vår lit til Ham i dette livet?

Bibelens vitnesbyrd om fortiden er at døden selv, som en følge av synden, kom inn i verden ved ett menneske. Med andre ord, død og grav var ikke i Guds opprinnelige plan for oss.

Her er ikke plass til å ta hele frelseshistorien, men om jeg skal holde meg til det samme kapittelet, oppsummerer Paulus det slik:

«Slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus.» (vers 22)

 Dette sørget Jesus selv for på korset. Den nye pakt, i Hans eget blod, ble tilveiebrakt.

Gud selv tok på seg en tjeners skikkelse. Jesus hoppet over listen Gud selv hadde satt, for å være verdig Hans nærhet og hellighet.

Jesus beseiret det som sto i veien fra syndefallets tid, og tilbyr deg og meg den samme seier:
 «Den siste fienden som skal bli utslettet, er døden.» (vers 26)

Dette kommer jeg aldri til å fatte fullt ut. Men jeg har min tillit til Skaperen, som har utslettet en fiende som han opprinnelig ikke ønsket for oss: døden.

Det perspektivet hjelper meg til å hvile i en tillit til Ham som overgår livet her nede.

Og for å avslutte dette mektige kapittelet til Paulus, gir det også ny glød til å jobbe for evangeliets sak:

«Derfor, mine kjære søsken, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, idet dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.» (vers 58)