| Debatt
Vår ene moralske plikt
STILLHET: Plikten vi oppfyller nettopp ved å ikke oppfylle noe som helst. Men hvor finner vi den? Vi finner den kanskje når det stilner. Og når Gud stadig tillates å erobre våre indre områder, skriver Simon Gaarde Hansen.
Adobe Stock
Jeg hadde et lengre opphold hos cisterciensermunkene i Levanger. En kontemplativ orden. Og imellom døgnslagene: Sju tidebønner og en messe, foregikk alt i stillhet. Og jeg bodde alene, i et hus, ved siden av klosteret. Mitt opphold var begrunnet på én hovedregel, ingen internett. Derfor ble jeg møtt med utfordringer. Men av en overraskende sort.
Jeg opplevde ikke stillhetens uopphørlighet som utålelig, men til tider opplevde jeg den som sjeldent kjedelig. En kjedsomhet blandet med dyp mening. Og i all hovedsak en fredfullhet. Til tross for meningsinnholdet og freden, opplevde jeg stadig en trang til distraksjon, og enda godt var den aldri tilgjengelig for meg. Slik at jeg kunne gjøre en bevegelse, ned i dybden. Eller kanskje bevegelsen heller var denne, inn i enkeltheten.
Jeg kom hjem til meg selv på et vis. Og det var kjedelig, meningsfullt og fredfullt. Kanskje mellom alle mine forsøk på å treffe Ham, var jeg som regel på villspor – på leten etter noe storartet. På utkikk etter en virkelig moralsk prestasjon: Min bevegelse mot Ham. Kanskje det heller var slik, at det hele handlet om Hans bevegelse mot meg.
