Utøya to år etter

Vi må ikke legge stein til byrden ved å sette utløpsdato for sorg.

Som samfunn har vi på mange måter lagt 22. juli bak oss og gått videre. Desto viktigere er det å anerkjenne at de som ble direkte rammet av terroren, fremdeles står midt oppe i det.

22. juli var et angrep på oss alle. Det var et angrep på Norge som demokrati og åpent samfunn, på menneskeverdet og mangfoldet. Og det rokket ved vår trygghet. Landet vårt blir aldri mer det samme. Bildene av det utbombede regjeringskvartalet og de redde ungdommene som kom i land på Sundvolden, er etset inn i vår kollektive bevissthet. I terrorangrepet 22. juli 2011 møtte vi en ondskap som var fremmed for de fleste av oss.

Og likevel har denne svarte dagen allerede kommet på avstand - for de fleste av oss. Det har gått to år. Andre dramaer har overtatt overskriftene. Nye utfordringer preger dagliglivet, selv om vi ikke har glemt.

Da er det viktig å erkjenne at noen iblant oss fremdeles står midt i tragedien. Fire av ti av de som overlevde Utøya, sliter fremdeles, viser en undersøkelse utført ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress). Også søsken og foreldre til Utøya-ungdommene strever. «Sorgen er ikke mindre etter to år», sier foreldreparet Sissel og Stein Ivar Solberg, som mistet datteren Victoria.

Sissel Solberg registrerer en forventning fra samfunnet om at sorgen snart skal gå over. «Men sorgen forsvinner ikke. Det tar lang tid å bearbeide den,» sier hun til NTB.

Da er det vondt å høre at nesten halvparten av de overlevende fra Utøya ikke ble kontaktet av kommunen sin i løpet av 2012, til tross for at Helsedirektoratet gav dem råd om det. Også dette kommer frem i NKVTS-undersøkelsen. At kommunene tok denne kontakten burde være selvsagt - på samme måte som det offentlige må møte andre ofre for alvorlige traumer på en god og tilstrekkelig måte, uavhengig av hvor de bor i landet.

Vi må likevel innrømme at det offentlige tilbudet i slike situasjoner alltid vil ha sine begrensninger. Når det virkelig røyner på, utfordres vi alle til å være medmennesker, og vi må være villige til å bli stående over tid. Vi må ikke legge stein til byrden ved å sette utløpsdato for sorg.

På samme måte må vi ikke påføre ofre og pårørende dårlig samvittighet gjennom en uuttalt fasit for akseptable reaksjoner. Storsamfunnet reagerte med store ord om humanitet og demokrati etter terroren. Det var riktig og godt, men vi kan ikke vente at folk som ble kvestet eller var i livsfare reagerer på samme måte. Enkelte har klandret seg selv fordi de har hatt «primitive» reaksjoner, forteller psykiater og professor Lars Weisæth til NRK. De føler at de ikke har greid å leve opp til samfunnets forventninger.

Det er befriende å lese Per Arne Dahls oppfordring til sørgende om å slippe ut sinnet - og om hvordan sinne, mot og håp er beslektet. Dahl mener at det har vært for mye skyldbelegging av sinne, både i norsk borgerlighet og i kirkelig tradisjon. Han kan ha rett i det. Utfordringen blir å hindre at sinnet går over i hat og bitterhet. Får dét slå rot, rammer vi bare oss selv.

Midt i dramaet etter 22. juli søkte folk til kirken. Ikke fordi de ble oppfordret til det, men av ren refleks. Det gir håp. Hos Kristus kan vi rope ut vår sorg og vår smerte. Hos ham får vi trøst og mot til å leve videre.