SEND INN INNLEGG
PASSIVE: Problemet er at store
...
PASSIVE: Problemet er at store deler av det internasjonale samfunnet, inkludert norske politikere forholder seg passive når Iran truer Israel. Bak truslene har for øvrig Iran bygd opp en ikke ubetydelig militær slagkraft, skriver Dag Øyvind Juliussen. På bildet ser vi Irans president Hassan Rouhani på talerstolen under fjorårets generalforsamling i FN. 
 Foto: JOHN MOORE
Trusselen mot Israel
Del
Jeg håper norske politikere er i stand til å se hvem som truer hvem i Midtøsten, skriver Dag Øyvind Juliussen.

Dag Øyvind Juliussen
I år 70 og endelig i år 133 e. Kr ble jødene fordrevet fra sitt hjemland. Diasporaen eller landflyktigheten som ventet, beskrev Moses mange århundrer tidligere:

«Blant disse folkeslagene skal du ikke få ro... Ditt liv skal henge i en tynn tråd foran deg. Du skal være redd både dag og natt og aldri være trygg for ditt liv. Om morgenen, skal du si «Bare det var kveld!» Og om kvelden skal du si: «Bare det var morgen!» Slik skal redselen fylle ditt hjerte, og slik er synet dine øyne ser» 5 Mos. 28.65-67 Og slik ble det, en 2000 år lang historie med forfølgelse blant folkeslagene begynte. Jødehatet blir ofte kalt «Det lengste hatet» fordi det har vedvart igjennom historien.

Både kirken, keisere og konger stod bak hat og forfølgelse mot jødene. Særskilte lover og regler ble pålagt dem, massakrer og fordrivelse rammet jødene mange ganger. Under hele denne epoken var drømmen og bønnen «Neste år i Jerusalem». Årsaken til dette var bortimot alle Bibelens profeter som talte om at Gud en dag skulle bringe Sitt folk tilbake til Sion, tilbake til Jerusalem. Tilbake til det landet som Gud en gang gav dem.

På 1800-tallet begynte de første jødene å vende tilbake til området som da var under tyrkisk kontroll. Senere økte immigrasjonen av jøder til området. Prosessen med å opprette et hjemland for det jødiske folk tok fart under og etter 1. verdenskrig. Folkerettslig bindende vedtak ble gjort som grunnlag for opprettelsen av staten Israel.

Under 2. verdenskrig forsøkte jøder å unnslippe nazistene gasskamre ved å flykte til mandatområdet Palestina. Britene innførte Hvitboka som tillot bare et begrenset antall jøder å slippe inn. Dette var helt klart i strid med mandatet som oppmuntret til tett jødisk bosetning. Selv på terskelen av opprettelsen av Israel under nazistenes grusomheter ble jøder nektet adgang til Palestina av britene.

På asken av Holocaust ble staten Israel proklamert 14. mai 1948. Endelig skulle 2000 år med flukt, pogromer og forfølgelse ta slutt, endelig skulle dette folket vende tilbake til fedrenes land. Drømmen om å få leve i fred ble formulert slik i landet uavhengighetserklæringen:

«Vi rekker ut vår hånd til alle nabostater og deres folk med et tilbud om fred og godt naboskap, og oppfordrer dem til gjensidig hjelp og til samarbeid med det selvstendige jødefolket, som bor i sitt eget land. Staten Israel er klar til å ta sitt ansvar i den felles innsats for utvikling av hele Midtøsten.»

Til tross for at gjenopprettelsen av landet var et faktum, forsvant ikke «voldsmannen» som hadde forfulgt dette folket opp igjennom historien. Umiddelbart ble den gjenfødte nasjonen angrepet av fiendtlige nabostater som erklærte at landet skulle utslettes.

Fra 1948 og frem til i dag har dette landet måtte kjempe mot umenneskelig odds. Gjennom konvensjonelle kriger, terror, boikott, sanksjoner og paria-behandling i FN systemet har dette landet kjempet for sin eksistens.

I dag er frykten i Israel først og fremst knyttet til Iran. Dette shiamuslimske landet som er i dyp konflikt med sunnimuslimene styres av religiøse lederne.

Landet bringer destabilisering i hele regionen i sin søken etter dominerende innflytelse. Dette skjer blant annet gjennom Hezbollah i Libanon og Houthi-millitsen i Jemen. Irak er i dag for det meste kontrollert av iranske styrker. Ved siden av kampen mot sunnimuslimene er fiendskapet mot Israel.

Fra dette landet har det haglet trusler mot Israel i en årrekke: «Israel skal slettes fra kartet», «jødene er et urent folk», «ingen har forvoldt menneskeheten mer skade enn jødene», «jødene er blodtørstige barbarer», «de [jødene] burde vite at de nærmer seg sine livs siste dager», «snart vil denne vanærens flekk [Israel] renses bort fra den islamske verdens senter», og så videre. Sammen med fornektelse av Holocaust, kan dette anses som klassiske eksempler på «oppfordring til folkemord».

I folkemordskonvensjonens åttende paragraf slås det fast at et hvilket som helst medlemsland kan henstille aktuelle organer i FN om å iverksette tiltak overfor et land som har begått eller som truer med å begå folkemord.

Som medlemsland i FN er det i strid med FN-pakten å true et annet medlemslands eksistens. Med basis i dette kunne man ekskludert Iran fra FN, i det minste stilt dem ansvarlig ovenfor deres trusler mot Israel.

Problemet er at store deler av det internasjonale samfunnet, inkludert norske politikere forholder seg passive når Iran truer Israel. Bak truslene har for øvrig Iran bygd opp en ikke ubetydelig militær slagkraft. Under Israels krig med Hezbollah i 2006 ble Israel angrepet av iranske våpen.

Når det gjelder den mulige atom avtalen med Iran sier Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Denne avtalen vil legitimere Irans atomprogram, styrke Irans økonomi og øke Irans aggresjon og terror i hele Midtøsten og andre steder. Det vil øke risikoen for kjernefysisk spredning i regionen og for en forferdelig krig»

Det er nødvendig at vestlige politikere låner øret til statsministerens ord, jeg håper norske politikere er i stand til å se hvem som truer hvem i Midtøsten.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen

irak,jemen,libanon,hizbollah,iran,fn,holocaust,palestina,staten israel,profetier,bibelen,jerusalem,jødehat,jødeforfølgelse,moses,jødene,trussel,dag øyvind juliussen,midtøsten,israel,dagensdebatt