Troen døde i en sykkelulykke

Det er smertefullt når barn ikke finner troen som for kristne foreldre er det aller viktigste i livet. Men det er likevel bedre med klar og ærlig uenighet enn tilsynelatende og falsk enighet.

En ulykke på sykkel ble den siste spikeren i kisten til en stadig mer liberal amerikansk kristenleder. Historien gir grunn til ettertanke i møte med mange av vår tids brytninger om liv og lære.

I Norge er ikke Tony Campolo og hans sønn Bart Campolo spesielt berømte. Men i USA er Campolo senior kjent blant annet som åndelig veileder for tidligere president Bill Clinton. Forfatteren og sosiologiprofessoren regner seg som en evangelikal kristen, men har med sin sosialetiske profil plassert seg på venstresiden i denne bevegelsen.

Sønnen Bart har derimot markert seg som en talsmann for en mer liberal kristendomsforståelse. Nå står han fram som humanistisk agnostiker.

– Jeg passerte omtrent hvert eneste nivå av vranglære på min vei til frafall, sier han i et intervju med Religion News Service.

Campolo junior tenker tilbake på hvordan han ble kristen som tenåring. Læresetningene og Jesu død og oppstandelse var ikke hovedsaken for ham. Han ble tiltrukket av den kristne samhørigheten og den felles forpliktelsen til å elske mennesker, fremme rettferdighet og forandre verden.

Møtet med en jente som var blitt gjengvoldtatt som niåring, fikk ham til å gi opp troen på at Gud har kontroll over tilværelsen. Møtet med en romkamerat i studietiden som sto fram som homofil, fikk ham til å forkaste Bibelens avvisning av seksuelle relasjoner mellom mennesker av samme kjønn. Et tredje stort steg bort fra klassisk kristen tro tok han ved å avvise tanken om at Gud kan dømme noen til evig fortapelse.

Siden oppga han troen på at Jesus gjorde under og på at han sto opp fra de døde. Men først etter at Bart Campolo ble skadd i den nevnte sykkelulykken i 2011, mistet han siste rest av tro. Da gikk det opp for ham at han trodde alt var over når dette livet er slutt.

Far og sønn Campolo holder fortsatt tett kontakt, tross sin uenighet om livets dypeste spørsmål. De arbeider også med et felles bokprosjekt med den foreløpige tittelen «A Painful Dialogue Between an Evangelical Father and his Agnostic Son» (En smertefull dialog mellom en evangelikal far og hans agnostiske sønn).

Ja, smertefullt er det når barn ikke finner troen som for kristne foreldre er det aller viktigste i livet. Men det er likevel bedre med klar og ærlig uenighet enn tilsynelatende og falsk enighet. Den kristne tro har et bestemt innhold. Vel er det spørsmål der vi må leve med forskjellige syn. Vi må også regne med troskamp når livet oppleves urettferdig eller vanskelig. Men vi kan ikke aktivt undergrave Bibelens og bekjennelsens autoritet uten at det får konsekvenser for vår egen tro. Det blir som å sage av bærebjelker i en bygning og forvente at den skal bli stående.

Bart Campolo er ikke noe særtilfelle i vår tid. Mange strever med de samme spørsmålene, særlig i en kultur der absolutte sannheter blir betvilt og bekjempet. Men skal vi bli bevart i en sann tro, må vi holde fast ved det Gud har åpenbart om seg selv – med Jesu død og oppstandelse som sentrum. Ellers blir troen et selvbedrag.