Trenger vi hjelp av sansene våre?

Det er ingenting galt med å tenne lys. Problemet oppstår når det seremonielle og følelsesbetonte overtar plassen for spontane åndsytringer som tilbedelse og lovprisning. Da sitter vi fort igjen med et skall uten innhold.

Det er blitt populært å tenne lys. På kirkegårdene våre tennes det lys for å minnes kjære som er gått bort. I menighetene våre er det blitt et fast innslag – i alle fall i adventstida – at lys tennes.

Det er lite som griper oss så stekt følelsesmessig som å se høytidsstemte barn bære tente lys forsiktig nedover midtgangen i forsamlingslokalet mens fedre og mødre og besteforeldre følger spent med.

For halvannet år siden var jeg til stede ved et ungdomsmøte i en av Oslos større menigheter. Her ble ungdommen i ettermøtet oppfordret til å komme fram og tenne lys for dem som de ba for, eller som de tenkte på akkurat der og da.

Veiledere stod også klare til å ta imot frelsessøkende uten at jeg kunne registrere at noen ga respons på akkurat denne innbydelsen. Men å tenne lys, det slo an, og mange gikk stille fram for å tenne lys for en av sine kjære som de på denne måten ville omslutte i forbønn.

Les dagens andakt på dagen.no

En ny, men allikevel vakker tradisjon i blant oss? Jeg er ikke så sikker på det.

Det er ingenting galt med å tenne lys i og for seg. Problemet oppstår når det seremonielle og følelsesbetonte overtar plassen for spontane åndsytringer som tilbedelse og lovprisning. Da sitter vi fort igjen med et skall uten innhold.

«Utslukk ikke Ånden,» skriver Paulus til tessalonikerne. Var en slik advarsel aktuell på apostlenes tid, er den ikke mindre aktuell i dag.

Innen mer karismatiske sammenhenger ute i Europa kan det se ut som om man søker indre fornyelse ved å gjeninnføre tradisjoner og ritualer med røtter tilbake til før-reformatorisk tid. Et eksempel på det er lysgudstjenestene som stadig flere ser ut til å få sansen for.

På internett kom jeg nylig over en dansk pinsemenighet, Holstebro Pinsekirke, som inviterer til lysgudstjenester året rundt, og ikke bare i adventstida.

Det er begrunnelsen for å holde denne type gudstjenester jeg reagerer på.

Det er greit nok at man går tilbake til kirkefedrene og henter inspirasjon derifra, slik det framgår av dette sitatet fra omtalen av lysgudstjenesten på Holstebro Pinsekirkes internettside:

«Stille bøn, lyttende opmærksomhed, rolig musik, fordybelse og sansning er nogle af elementerne i Lysgudstjenesten. Inspirationen er bl.a. hentet fra kirkefædrene, hvor stilheden, gentagelsen og fordybelsen giver plads til, at den enkelte kan søge ind i fællesskabet med Gud.»

Da har jeg større problemer med å forstå denne veldige vektleggingen av sansene våre. Synes det skurrer litt med blant annet det apostelen skriver om at «kjødet gagner intet». Det appelleres til følelsene og sansene våre over alt i en mediepåvirket hverdag.

Skal vi ikke en gang i menighetene våre finne et fristed hvor vi kan feste troens klare blikk på Jesus? Og sa ikke Jesus selv forresten noe om at «salige er de som ikke ser (dvs. som ikke får hjelp av en av sansene våre, synssansen), men allikevel tror?»

En styrking av troslivet er jo også målet for denne danske pinsemenigheten, men jeg synes virkemidlene står i ganske grell kontrast til det Jesus svarte Tomas:

«Vi vil også komme til at bruge vores sanser igennem virkemidler og symboler som fx vand, olie, jord, røgelse, billeder – og selvfølgelig levende lys. Brugen af disse vil variere fra gang til gang. Sansningen er med til at styrke troserfaringen, da symbolikken kan levendegøre og legemliggøre den åndelige virkelighed. Det siges, at ikonen er for øjet, hvad prædikenen er for øret, og det gælder også for de andre virkemidler, som berører sanserne. Dermed er sansningen med til at skabe og åbne rum for troen og fordybelsen og til at erfare Guds virkelighed og nærvær på forskellige måder.»

Er det denne veien som den norske kristenheten vil prøve å utforske i årene framover?

Hensikten med det jeg skriver er ikke å harselere over Holstebro Pinsekirke. De må få lov til å holde på med sine spesialiteter som blant annet inkluderer «åndedrettsbønn», hva nå det måtte være.

Det må også være fritt fram å plassere menn og kvinner på hver sin side i kirkerommet, selv om jeg personlig kan tenke meg andre måter å synliggjøre forskjellen mellom kjønnene på enn ved å skille menn og kvinner fra hverandre:

«Vi ærer og anerkender forskelligheden mellem kønnene som supplement til hinanden. Det bliver synligt, at Gud skabte mennesket i sit billede; både som mand og kvinde.»

Men ærlig talt: Trenger vi hjelp av sansene våre, må vi spille på følelsesregistret vårt for å «skabe og åbne rum for troen og fordybelsen og til at erfare Guds virkelighed og nærvær»?

Hva med et gammeldags bønnemøte? Hva med å komme sammen og prise Herren i et tett og godt åndelig fellesskap uten hjelp av ytre stimuli, enten dette går på lys, røkelse eller vakre prosesjoner nedover midtgangen i menighetslokalet?

Vi synger i en sang: «Hvor den kommer til, brenner pinsens ild.»

Vil det bli rom for pinsens ild i Kristen-Norges stramt regisserte og sanseappellerende gudstjenester i årene som kommer?