Tre myter om vekkelse

Ved å definere hva noe ikke er, kan vår forståelse av hva det egentlig er, øke. Kanskje spesielt når det gjelder et såpass vidt begrep som vekkelse, som brukes på ulike måter: Vekkelse kan beskrives som en møteform, altså vekkelsesmøter. Videre ser det, for noen, ut til å primært handle om sterke følelser, erfart av de som blir berørt av vekkelsen. Andre igjen vektlegger spektakulære og uvanlige manifestasjoner. Alternativt vil noen hevde at vekkelse rett og slett er noe som hører fortiden til. 

Sammen med mine to gode kolleger John Daniel Andersen og Jan Inge Jenssen har jeg forsket på vekkelsers samfunnspåvirkning. Her har vi spesielt sett på to vekkelser, den haugianske vekkelsen på 1800-tallet og pinsevekkelsen i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Disse har på ulike måter formet Norge, blant annet ved at enkeltpersoner fikk sine liv forandret og gjennom et større engasjement for et varmere og mer inkluderende samfunn. 

For å gjøre disse analysene hadde vi også behov for å definere vekkelse på en tydelig og hensiktsmessig måte. Selve ordet vekkelse beskriver det å våkne opp av søvn og i overført betydning det å komme ut av en tilstand av (åndelig) bevisstløshet eller sløvhet. Når det gjelder vekkelsers omfang, kan de forstås gjennom disse tre nivåene: 1) Individuell fornyelse, 2) Lokal vekkelse og 3) Nasjonale oppvåkninger. Her kan også en vekkelse spre seg videre fra det første nivået til nivå 2 og 3.