Tragedien med abortlovene (fosterdrapslovene)

Når en i kirkelig menighetssammenheng forlater Gud og hans ord, går det som vi ser: Kirken argumenterer ut fra helt andre ting enn Guds ord og bekjennelsen. Hvorfor fremholdes det ikke klart og tydelig rettsvern for ufødt som for født liv?

Hvorfor skal vi ikke begrunne menneskeverdet i vårt forhold til Gud, han som vi er skapt av – og i hans bilde? At det er ham vi står til regnskap overfor med våre holdninger, handlinger og skal svare for på dommens dag.

Greier vi ikke å forkynne hans bud – «du skal ikke slå i hjel» – og så holde fram hvor dyrebart livet er? Det er veldig trist å oppleve en kirke/menighet som er tafatt og ikke tør å si imot slagordet fra kvinnebevegelsen: «Det er min kropp.» For det er en løgn når det er to kropper – én liten og én stor.