BARNAS BESTE: Alle bør kunne være enige om at barns beste er et av de viktigste hensynene vi må ivareta for å bygge et godt samfunn, skriver Dagen på lederplass Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Tillit, frihet og barnevern

Skyggesiden ved den markante økningen i antallet varsler til barnevernet må ikke undervurderes.

«Når offentlig ansatte og andre med lovpålagt taushetsplikt sender meldinger til barnevernet, uten å gjøre en tilstrekkelig vurdering av om de rettslige vilkårene for slike meldinger er oppfylt, kan det i mange tilfelle føre til svære belastninger for familiene som rammes».

Det skriver forskerne Bente Ohnstad, Mette Sønderskov og Terje Ødegaard i en artikkel som er publisert på fonteneforskning.no. Det er nettutgaven av Norges ledende vitenskapelige tidsskrift for sosialt arbeid, barnevern og vernepleie.

Noe av bakgrunnen er den dramatiske økningen i antallet bekymringsmeldinger som blir sendt til barnevernet. Det steg fra 37.270 meldinger i i 2008 til hele 57.988 i 2020, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det tilsvarer en økning på 56 prosent.

Forskerne fremholder at økningen kan skyldes en økning i antallet livssituasjoner som gir grunnlag for slike meldinger.

En annen forklaring kan være «kraftige oppfordringer fra myndighetene», blant annet Bufdir, om å melde fra hvis man er bekymret for at et barn ikke får god nok omsorg.

Medias omtale av tragiske skjebner for barn der verken skole, helsevesen eller andre offentlige instanser reagerte i rett tid eller på rett måte, kan også virke inn.

Alle bør kunne være enige om at barns beste er et av de viktigste hensynene vi må ivareta for å bygge et godt samfunn.

Det er illevarslende hvis vi ikke bryr oss om dem som har det vondt, særlig de minste iblant oss. Men det går også an å bry seg på måter som skaper større problemer enn det løser.

Dessverre vil det i ethvert samfunn være barn som har en for dårlig omsorgssituasjon. Det ikke alle foreldre som har evne eller vilje til å ta vare på barna sine.

Store rusproblemer eller alvorlig psykisk sykdom kan være medvirkende. Et sivilisert samfunn må derfor ha en eller annen form for barnevernssystem.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De siste årene har norsk barnevern fått mye kritikk både nasjonalt og internasjonalt. Mange dyktige og hardtarbeidende ansatte i barnevernet opplever utvilsomt kritikken som både unyansert og urettferdig.

Samtidig er det uforsvarlig å ikke ta utfordringene på alvor. Et trekk ved den norske samfunnsmodellen som nordmenn kan undervurdere, er skyggesidene ved at det offentlige er forventet å løse så mange utfordringer.

Det kan ikke bare skape en urealistisk forventning til hva staten kan levere av goder. Det kan også gjøre oss blinde for hvor sårbare familier og individer kan bli i møte med statens makt hvis denne blir forvaltet på en uklok måte.

«For oss ser det ut som om det har gått inflasjon i å varsle barnevernstjenesten av ulike grunner, ofte med begrunnelse i meldeplikten», skriver Johanne Aas og Vilde Reichelt i Kirkens Bymisjon i en kronikk i Vårt Land.

De erfarer at minoritetsforeldre er preget av sterk mistillit til barnevernet. Tillit er ikke noe som kan kreves. Den må skapes.

For tiden foregår det arbeid med ny barnevernlov. Kompetansekrav, mer forebygging, økte krav til dokumentasjon og begrunnelser, og mer styring og ledelse lokalt er noen av kjernepunktene.

Barns rettigheter styrkes og samværsreglene endres i tråd med føringer fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, varslet regjeringen i april.

Flere av disse prioriteringene virker fornuftige. Men det er likevel grunn til å spørre om politikere og byråkrater i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg lidelsene som er skapt med dårlig håndterte barnevernssaker.

Dette må erkjennes og kommuniseres tydelig hvis man skal ha håp om å styrke tilliten.

Og til oss alle er det også en utfordring å spørre hvordan vi kan bygge et samfunn med tillit til både hverandre og myndighetene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da er det ikke bra at betydelige grupper lever i frykt for angiveri og invasjon i familien på urettmessig grunnlag.

Selv om man mener frykten kan være overdrevet eller misforstått, må man spørre hva den skyldes og hvordan den kan reduseres.