Til ungdommen

Vi skal vite at det ikke alltid er lett for ungdommer å sortere i hva det er som gjør dem så spesielle og unike.

Jeg kom nylig hjem fra konfirmantleir med årets konfirmanter i ByMenigheten - Sandnes. 29 konfirmanter, 11 ungdomsledere og 6 voksenledere.

Ikke bare gir konfirmantleirer en unik mulighet til å dele gode verdier og Jesustro med 15-åringer. Det er også en fin måte å se nye ledere ta form på.

Lederne har stått fram som forbilder for konfirmanter som bare er få år yngre. Jeg blir stadig imponert over ungdommenes modenhet og ansvarsbevissthet.

Et mål for oss på leiren var å snakke sant om livet. For å levendegjøre evangeliefortellingene om Jesus og vennene hans, hadde vi god hjelp av episoder fra den sterke filmserien «Chosen».

Det er en ganske ny filmserie om Jesus som kan lastes ned gratis på nettet og som jeg anbefaler varmt for både ungdom og voksne.

«Chosen» er engelsk for «utvalgt». Men hva betyr det egentlig å være utvalgt av Gud?

I min avskjedshilsen til konfirmantene og lederne på nattverdgudstjenesten, ble dette et tema.

Jeg tror ikke det er bare jeg som har fått høre at jeg er høyt elsket og spesiell. Det er noe foreldre stort sett er svært flinke til å fortelle barna sine.

Og kanskje er det et enda sterkere trekk i dag enn da jeg var ung. Vi skal aldri slutte å fortelle barna våre at de er verdifulle og at vi elsker dem.

Men vi skal også vite at det ikke alltid er så lett for ungdommer å sortere i hva det er som gjør dem så spesielle og unike. For mange kommer det så lett som en pakkeløsning, der det å levere bra resultater på skolen inngår.

Der det å drømme om å bli noe stort inngår. For du har jo så store muligheter og evner, forteller omgivelsene oss.

At mange ungdommer har store forventninger til seg selv, ofte fordi andre har forventninger og ambisjoner på deres vegne, det er noe vi kan merke. Fenomenet har fått et navn: «Generasjon Prestasjon».

Jeg pleier å si at jeg var en tidlig representant for Generasjon Prestasjon. Helt til jeg møtte veggen det siste året på ungdomsskolen. Med meg gikk det heldigvis bra.

Jeg lærte meg noe om egen og andres sårbarhet. Egen sårbarhet, fordi jeg hadde bygget så alt for mye av min identitet på det å være flink og prestere.

Det er ikke fordi vi har perfekte eller velstående foreldre og kommer fra trygge omgivelser at vi er utvalgt.

Nå måtte jeg bygge en ny identitet som kunne romme nederlag, skuffelser og begrensninger. Jeg lærte også noe om andres sårbarhet, fordi jeg hadde også veldig høye forventninger til mine forbilder, først og fremst mine foreldre.

Da jeg gikk inn i den mørke tida, ble også deres svakheter og begrensninger synligere for meg. De kunne ikke ta bort mine plager, svare på alle mine spørsmål eller løse mine problemer.

På veien videre måtte heltene mine ned fra den pidestallen jeg hadde satt dem på.

Derfor handlet min prosess om å forstå hva det innebærer å være elsket og utvalgt, både av Gud og mennesker. Det er ikke fordi vi har perfekte eller velstående foreldre og kommer fra trygge omgivelser at vi er utvalgt.

Det er ikke fordi vi har ressurser og muligheter som få andre mennesker i verden. Det er ikke fordi vi har oppført oss så fint.

Og det er heller ikke slik at det å være utvalgt betyr å være forskånet for sykdom, ulykker og lidelse. Vår identitet som barn av vår Far i himmelen, vår identitet som Jesu søsken, bygger ikke på slike forutsetninger.

Når vi feilaktig bygger våre forventninger til Gud og livet på disse premissene, vil grunnen rives bort under oss før eller senere. Det kan bety en krise.

For meg var den ytterst smertefull. Men den var nok også helt nødvendig. Den ville ha kommet før eller siden.

Kanskje skal vi ikke være så bekymret når våre unge går på en smell. Vi skal heller ikke være så bekymret når vi voksne rives ned fra våre pidestaller.

Det kan gi oss verdifulle muligheter til å snakke sant om livet og sant om Gud.

Israelsfolket måtte erfare dette. I 5. Mosebok, når de skal minnes hvem de er og hvor de kommer fra, da får de høre:

«Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere og ville holde eden han hadde sverget for deres fedre, førte Herren dere ut med sterk hånd. Han fridde deg ut fra slavehuset, fra faraos, egypterkongens, hånd.» ‭‭5. Mosebok‬ ‭7:7-8‬ ‭N11BM‬‬

På samme måte trenger vi som er Jesu søsken å høre at det var ved hans kors, bevitnet ved vår dåp at vi ble utvalgt, mens vi ennå var syndere, mens vi enda levde i en uperfekt verden.

Javisst er vi elsket. Javisst er vi utvalgte. Javisst er vi spesielle. Og selvfølgelig har Gud utrustet oss med ressurser og muligheter til å forvalte jorda og elske våre medmennesker.

Men utvelgelsen ligger ikke i at vi har elsket først og gjort alt riktig. Johannes bevitner det i sitt brev:

«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1. Joh 4,10).

Jeg ønsker så inderlig at Generasjon Prestasjon skal gripe dette, enten vi er unge eller eldre. Gripe det for første gang, eller på nytt, etter at vi har gått på nye smeller i livet.

Vi har en Far som elsker oss og en Frelser som vi får lov til å følge gjennom livet, ikke utenom alle farene, men gjennom alle farene.

En Gud som er større enn selve livet og som har utvalgt oss til å være hans folk til evig tid.