Terroristen som prøvde å bli statsmann
I dag for 25 år siden startet Yassir Arafat prosessen som han håpet skulle transformere ham fra terrorist til statsleder.
Alger 15. november 1988: PLO-formann Yassir Arafat går på talerstolen foran Det palestinske nasjonalrådet og leser et dokument med tittelen «Den palestinske uavhengighetserklæringen».
Han begynner med å si at han leser i navnet til «Allah, den barmhjertige og nådefulle». Og han avslutter talen med en forsikring om at «den allmektige Allah har fortalt sannheten».
Talens høydepunkt er når Arafat sier at han «i Allahs og det palestinske folkets navn proklamerer etableringen av staten Palestina på det palestinske territoriet med Jerusalems som dens hovedstad».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den symbolske statsproklameringen, som skjedde i dag for 25 år siden i hovedstaden i Algerie, var Yassir Arafats forsøk på å transformere seg selv og sin bevegelse fra terrorister og geriljakrigere til politikere og statsmenn. Og å omdanne Vestbredden og Gaza til en palestinsk stat.
Mistet grepet
Mot slutten av 80-tallet var Arafat i ferd med å miste grepet om den palestinske befolkningen. PLOs eksil i Libanon og senere i Nord-Afrika hadde gjort nærkontakten med eget folk stadig mer komplisert.
Det første Intifada-opprøret mot Israel hadde startet året tidligere, i 1987. Urolighetene begynte spontant og var i utgangspunktet ikke kontrollert av PLO. Uten et nærvær i de palestinske områdene stod Arafats organisasjon i fare for å bli opplevd som irrelevant. PLO-lederen så faren for at det lokale lederskapet på Vestbredden og Gaza kunne overta hegemoniet i kampen mot israelerne.
Men Yassir Arafat hadde mottrekket klart. Hvis Intifada-opprøret ble kombinert med en statsproklamasjon, kunne det gi ny styrke til den palestinske kampen for selvstendighet. Og PLO og han selv ville igjen være i førersetet som representant for palestinerne.
«President»
Som et symbol på akkurat dette siste, gav Arafat etter opplesningen av uavhengighetserklæringen seg selv tittelen som «president». Nå skulle han ikke lenger omtales som «formann» Arafat, men som statsoverhode.
Riktignok for en stat som ikke var anerkjent av verdenssamfunnet.
Den selvutnevnte «presidenten» prøvde i årene etterpå å gå forhandlingsveien. Høydepunktet er selvfølgelig Oslo-avtalen fra 1993. På plenen utenfor Det hvite hus tok Arafat og erkefienden Israels statsminister Yitzhak Rabin hverandre i hånden. Mange trodde at Midtøsten-konflikten nå gikk mot en rask slutt.
Blodig
Men håndtrykket i Washington førte ikke til den freden man hadde sett for seg. I stedet ble perioden etter Oslo-avtalen blant de blodigste i konflikten mellom palestinerne og Israel.
Selv om Arafat hadde oppnådd palestinsk selvstyre i Gaza og deler av Vestbredden, så klarte han ikke å kontrollere det folket han mente seg å være president for. Den ene palestinske terrormassakren mot israelske sivile avløste den andre.
Spørsmålet er om Arafat egentlig ønsket å kontrollere terroren eller om han ville bruke den til å presse Israel ytterligere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og hadde man vært i tvil før, så ble Arafats manglende fredsvilje i hvert fall synlig under forhandlingene på Camp David i 2000.
USAs president Bill Clinton hadde invitert den daværende israelske statsministeren Ehud Barak og Arafat til toppmøte. Bill Clinton ønsket seg Nobels fredspris. Et ettermæle som fredsstifter i Midtøsten ville være langt bedre enn å bli husket for affæren med Monica Lewinsky.
Arafats nei
Aldri har palestinerne vært nærmere en sluttavtale med israelerne enn under disse dagene på presidentens feriested. Barak tilbød Arafat israelsk tilbaketrekning, en selvstendig palestinsk stat og til og med en løsning på det vanskelige Jerusalem-spørsmålet.
Arafats svar var et entydig nei. Han reiste fra Camp David uten en gang å legge frem et motforslag.
Med Arafat tilbake på plass i de palestinske selvstyreområdene brøt den andre Intifadaen ut. Og denne gangen havnet sikkerhetsstyrkene som palestinerne hadde fått som en del av Oslo-avtalen, i direkte militær konfrontasjon med det israelske forsvaret.
Arafat hadde ikke vært situasjonen voksen. Han klarte rett og slett ikke omstillingen fra terror- til statsleder.
Den som kanskje har uttrykt dette forholdet klarest er president Bill Clinton. Etter sammenbruddet på Camp David sa han sin hjertens mening til Arafat: «Jeg har mislyktes. Og det er din skyld».
Væpnet kamp mot Israel var viktigere for Yassir Arafat enn den «staten» han hadde proklamert i 1988.
