Teologenes åndelige Israel

Helt fra oldkirkens tid vendte kirken seg imot jødene. Dette fiendskapet har holdt seg opp gjennom historien. Omkvedet har vært at det er kirken som er Guds folk, ikke jødene.

I sitt oppgjør med Den norske Kirke (Dagen 13.juni) skriver Jan Rødner «At DnK legger skylden ensidig på Israel er uforståelig og man må undres på hvorfor.» Det er ikke noe dårlig spørsmål. Jeg har i sin tid undret meg over det samme.

Som nybakt kristen tok jeg det for gitt at alle som bar Jesus i sitt hjerte, måtte være glad i jødene og forsvare den jødiske staten. Jesus var jo jøde, jødene var Jesus eget folk, hele Bibelen kommer fra jødene og den kristne tro har sine røtter i jødedommen. For meg ble det uforståelig at kristne kunne legge dette folket for hat. Og enda mer uforståelig var det at også var fagteologer, kunne gjøre det.

Det er jo åpenbart for enhver enfoldig bibelleser at jødene er lovet å få sitt land tilbake. I Det gamle testamentet finner vi svært mange løfter om dette. Omfanget av dette landet er også nøye beskrevet. Ikke bare Gazastripen og Vestbredden er inkludert men også store deler av dagens Jordan. Israel skal ha tilbake det området som de tolv stammene i sin tid fikk.

Ut fra en politisk vurdering er det selvsagt mange som ikke kan akseptere dette. Men det er uforståelig at kirken som et kristent samfunn ikke tenker bibelsk men antar en politisk vurdering. Hvordan kan det ha seg?

Svaret ligger i hvordan kirken tenker teologisk. Helt fra oldkirkens tid vendte kirken seg imot jødene. Dette fiendskapet har holdt seg opp gjennom historien. Omkvedet har vært at det er kirken som er Guds folk, ikke jødene. Jødene hadde sin funksjon i Gammeltestamentlig tid men ikke Nytestamentlig tid. I vår tid er jødene å forstå som et folk på lik linje med andre folk og staten Israel på lik linje med andre stater.

Det pussige med et slikt resonnement er at det ikke finnes bibelsk belegg for det. Det er helt igjennom mennesketanker. Fordi jødene korsfestet Jesu og fornektet det budskap han kom med, kan jødene umulig lenger være Guds utvalgte folk, heter det. De har ikke noen rolle i Guds fortsatte frelsesplan. Det kan fortone seg logisk, men hvor er det bibelske belegg?

Hvis vi vender blikket til Menighetsfakultet (MF) og ser hva de der har lært opp gjennom årene, får vi svaret. Da oppdager vi at det ikke er løftene til jødene som er problemet, men forståelsen av GT som sådanne. Helt fra Ole Hallesbys tid har man åndeliggjort løftene i GT. Han skriver at «Det nasjonale Israel i den gamle pakt, er avløst av det åndelige Israel i den nye pakt.» Med andre ord – det er kirken som er det nye Gudsfolket.

Menighetsfakultetet har et batteri av argumenter for at GTs profetier ikke kan forståes bokstavelig. Felles for de fleste av dem er at løftene åndeliggjøres. De er ikke lenger å forstå etter sin ordlyd men er løftet opp på et nytt og høyere plan. De abstraheres!

Løftene åndeliggjøres. De er ikke lenger å forstå etter sin ordlyd, men er løftet opp på et nytt og høyere plan.

Professor i GT Ivar P. Seierstad som virket ved MF i årene 1948 -70, lærte at «All profeti har den samme billedlige og skyggeliknende karakter.» Åndeliggjøringen gjelder altså all profeti i GT, ikke bare Israel. Men om Israel spesielt skriver han «I stedet for det konkrete folk Israel og det politiske og sosiale organer har vi den usynlige virkelighet som heter den hellige allmenne kirke»

Seierstad fikk følge av de fleste andre teologer ved MF. Åndeliggjøring av løftene har hele tiden vært å forstå som det politisk og teologisk korrekte. Oskar Skarsaune, professor i kirkehistorie, taler om «Kristustransformasjonen». Han skriver at «det kan at knapt finnes noe sentralt profetisk motiv i GT som ikke tas opp i NT og der gjennomgår denne dyptgripende tolkning.» Det sentrale for Skarsaune er GTs profetier ikke lenger kan leses etter sin ordlyd men er avhengig av å finne en nytolkning i NT.

Sverre Aalen skriver at det ikke kan være tale om at Jesus har godtatt de GT-lige profetier om Israels framtid slik som disse bokstavelig lyder».

Atter andre snakker om at løftene med tiden får et nytt innhold. De utvikler seg over tid slik at de ikke lenger er å forstå etter sin opprinnelige ordlyd. Altså en slags teologisk utviklingslære.

En annen argumentasjonslinje er at bare de profetier i GT som bekreftes av NT står ved lag. Og ettersom landløftet til Israel ikke har noen direkte bekreftelse i NT, gjelder det følgelig ikke lenger.

Eksemplene er mange. Men poenget er at i dette miljøet er det ikke plass for en bokstavelig forståelse av løftene til Israel.

Hovedproblemet er allikevel teologenes forståelse av forholdet mellom Det gamle og Nye testamentet. De opererer åpenbart med et brudd i åpenbaringshistorien som setter GT i skyggen. At løftene til Israel da faller ut, må åpenbart være meget beleilig sett i lys av dagens situasjon.

Men vi alminnelige bibellesere må ha i hu at GT er like mye Guds ord som NT. Det er ingenting i GT som er gått ut på dato. De hellige Guds menn i GT talte drevet av Den Hellige Ånd. Og Den Hellige Ånd er Jesus egen tale. Jesus er den talende autoritet også i Det gamle testamentet. Vi skal ikke gjøre som teologene å tale ned det profetiske ord, men tvert om akte vel på det.