Takket være kristendommen

Kristendommen kommer i dag stadig under sterk kritikk, det være seg korstogene og vold ned gjennom historien, manglende økotenkning, kolonialisering og manglende ydmykhet overfor andre kulturer. Enkeltpersoners maktmisbruk, manglende aksept for folk med annen seksuell legning og generell mangel på endringsvilje er også faktorer som utløser sinne og kritikk. Manglende fornuft er en innvending som evolusjonsbiologen Richard Dawkins og nevrovitenskapsmannen Samuel Harris særlig bruker i kritikken av kristendommen. For Dawkins, Harris og andre ny-ateister er religion å betrakte som et overgrep, som et skadelig virus på hjernen.

Nå må det sies at ny-ateistene ofte er dårlig skolert i religionsvitenskap og teologi og, ifølge den engelske analytiske filosofen John Gray (f. 1948), lite villige til å se sin egen ateisme som en forlengelse av kristendommen.[1]

At man skal kritisere sin egen kultur og religion, er blitt en selvfølge i Vesten. I mange kulturer er det imidlertid fremdeles slik at man kritiserer sin egen kulturs styreform og politiske avgjørelser, men er svært forsiktig med å kritisere sin egen religion. Å kritisere sin egen religion og religiøse skrifter, kan ses som et uttrykk for framskreden ytringsfrihet. Kritikk av religion på hjemmebane er på mange måter et uttrykk for en tolerant og avansert kultur. Allerede fra 1700-tallet av begynte man i den kristne delen av verden å kritisere ting i Bibelen, både selve troen og skriftenes historiske grunnlag. Da en forsker ved navn Reimarus (1694-1768) hevdet at mosebøkene ikke kunne vært skrevet av Moses, måtte dette ha vært irriterende, delvis provoserende for den vanlige kristne. Enda mer provoserende måtte det vært at han trakk Jesu guddommelighet i tvil og tolket ham i lys av en jødisk profet.