Hanvold og den russiske bjørnen
TV Visjon Norge-redaktør Jan Hanvold har tidligere imponert retorikkeksperter med sitt forsvar av kontroversielle programinnslag. Historikere vil nok ikke i samme grad bli overbevist av Hanvolds forsvar av Vladimir Putin, skriver Petter Olsen.
Det er en ærlig sak å diskutere. Men så skriver han:
«At russerne har tatt Krim? Det er gjort og vil ikke kunne reverseres. Det som er viktig nå, er å få slutt på krigen i Øst-Ukraina. Da må vesten komme Putin i møte. President Putin ønsker fred og fremgang for Russland og sine naboer, så derfor må vi komme ham i møte. Vi trenger ikke mer krig, men vi trenger å bevare freden i Europa.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette kan ikke forstås annerledes enn som et forsvar av Russlands annektering av Krim fra Ukraina, og Hanvold antyder til og med at Russland kan komme til å «ta Norge» i ren irritasjon over at vår statsminister glimrer med sitt fravær under det norske myndigheter beskriver som en stor militærparade 9. mai.
Jan Hanvold nyter stor tillit hos mange. Nettopp derfor bør han være forsiktig med sine uttalelser. Å på den ene siden antyde at Russland kan komme til å angripe Norge militært, og på den andre siden be Vesten om å vise Putin forståelse, er å gå ganske langt. Og det særlig når annekteringen av Krim er det direkte bakteppet.
Da jeg leste om Hanvolds utspill i VG, var det vanskelig å unngå å la tankene gå til appeasement-politikken (ettergivenhet) som Storbritannia og Frankrike forsøkte overfor Hitler på slutten av 1930-tallet, på bekostning av Tsjekkoslovakia.
Nå skal også jeg være forsiktig med å trekke sammenligningen for langt. Men i november i fjor forsvarte faktisk Putin ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler i 1939, der de to lederne delte Øst-Europa mellom seg. «Hva er så galt med den, dersom Sovjetunionen ikke ønsket å kjempe», spurte Putin.
Men denne pakten ga blant annet Stalin grønt lys for et uprovosert angrep på Finland og overlot de baltiske landene i hendene på den russiske diktatoren.
Romanias regjering ble i 1940 tvunget til å gå med på at Bessarabia og det nordlige Bukovina ble tilsluttet Sovjetunionen. Bessarabia var lenge en bufferregion mellom stormaktene Østerrike, Russland og Det ottomanske rike og ligger i dag i Moldova og delvis i Ukraina.
I dag vet vi altså at det ikke var uvilje til krigføring som var Stalins begrunnelse for å signere pakten i 1939, han ønsket bare ikke å kjempe mot Hitler. Putins begrunnelse for å forsvare pakten – for øvrig det motsatte av hva han sa i 2009 – har derfor sviktende grunnlag.
4. mai, etter oppslaget i VG dagen før, publiserte Jan Hanvold en presisering på Facebook-profilen sin, der han understreker at fred for Ukrania er hans hovedpoeng.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han skriver at russere har følt seg diskriminert «i Ukraina og de andre tidligere Sovjet-statene». Greit nok, men Hanvold har ingen forklaring på sitt forsvar av Russlands militære inngripen i et annet lands grenser.
Visst er det forskjeller mellom Putin og Hitler, og heller ikke ukrainske myndigheter er hevet over kritikk. Men at Putin 74 år etter forsøker å bagatellisere pakten mellom to diktaturer som førte til 2. verdenskrig, er ett eksempel på at vi bør mane til forsiktighet med hvor mye Vesten skal komme Vladimir Putin «i møte».
Jan Hanvold har helt rett i at «vi må se på dette i et historisk lys». Men det er nettopp det han ikke gjør.
Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen
