Svekket Graham-støtte

For mange i denne generasjonen vil nok en Graham-møtekampanje oppleves som en slags vekkelsesnostalgi.

I 1955 skal Billy Graham ha talt til hele 40.000 mennesker på Ullevaal stadion. Mange tusen mennesker hørte ham også da han besøkte Norge i 1978.

Så Graham-navnet har lenge stått sterkt blant norske kristne. I juni i fjor var Billy Grahams barnebarnWill på Norgesturne. Der ble det fortalt at Wills farFranklin skulle besøke Norge nå i 2017.

En bredt sammensatt komité av rundt 20 kristenledere arbeidet med forberedelsene til arrangementet 11.-12. november. Men siden dette ble kunngjort, har den ene etter den andre sagt at de ikke vil støtte kampanjen.

Først ble det kjent atSvein Granerud ogArnfinn Løyning trakk seg. De har hatt sentrale lederroller i henholdsvisNormisjon ogFrikirken i en årrekke. Så meldte Vårt Land at tre sentrale Oslo-pastorer,Andreas Hegertun iFiladelfiakirken,Vegard Husby iStorsalen ogErik Andreassen iOslo Misjonskirke Betlehem ikke ville medvirke.

Hermund Haaland iSkaperkraft og evangelistHåkon Fagervik har trukket seg. Onsdag ble det kjent at de statsrådKetil Solvik-Olsen og stortingsrepresentanteneSvein Harberg ogHans Fr. Grøvan trekker seg.

Og i går kom altså meldingen om at ogsåMisjonssambandets generalsekretærØyvind Åsland går ut av komiteen. Dermed har det som i utgangspunktet var en sjeldent bredt og solid sammensatt komité blitt vesentlig svekket.

Selve arrangementet ser ut til å være sikret, men oppslutningen blir nok mindre enn den kunne ha blitt. Og begrunnelsen til dem som trekker seg er i all hovedsak sammenfallende. Delvis handler det nok om Grahams støtte tilDonald Trump, men enda mer handler det om hans uttalelser om muslimer.

Det kan godt tenkes at Graham ikke kommer til å si et ord om verken Trump eller muslimer når han entrer talerstolen iOslo Spektrum. Han er først og fremst evangelist.

Men også evangelister erfarer at standpunkter de har utenfor talerstolen blir med i vurderingen av det samlede budskapet deres. Og her har altså mange sentrale kristenledere nå kommet til at Grahams politiske standpunkter i for stor grad står i veien for hans evangeliske budskap.

Den mest opplagte konfliktlinjen handler til dels om generasjonsmotsetninger. Det blir aller tydeligst gjennom at Hegertun, Husby og Andreassen, alle i 30-årene, ikke vil støtte arrangementet.

Det er rimelig å anta at det blir en relativt høy snittalder blant dem som tar turen til Spektrum i november. Vi ser også et skille som handler om profilering. Særlig blant yngre kristne er kampen mot avkristning langt mindre viktig enn den er for eldre kristne.

Yngre kristne ledere har for lengst innsett at de utgjør en minoritet. Derfor vil de heller bruke kreftene på å bygge oppunder det de tror på enn å protestere mot det de er imot. Hvis man skal oppsøke kontroverser, må saken være viktig nok.

For mange i denne generasjonen vil nok en Graham-møtekampanje oppleves som en slags vekkelsesnostalgi. Det er ikke verdt kostnaden, når de opplever at resultatet ventelig ikke vil stå i noe rimelig forhold til innsatsen.

Er det et element av manglende mot her? Har frykten for å bli upopulær tatt overhånd?

Noen vil nok mene det. Mens andre vil legge mer vekt på spisse arbeidet inn mot en profilering som samsvarer med det budskapet man ønsker å formidle.