Stopp! Jeg vil av!

Norge og Europa er ikke lenger kristent, men humanistisk. I beste fall en sausete blanding av de to.

Hører du ropet? Du har kanskje sett karikaturen over på en t-skjorte eller plakat? Jeg smilte litt i skjegget første gang jeg så den.

Men jo mer den har sunket inn, jo mer griper alvoret meg. Karikaturen er ikke så mye et utrykk for noe morsomt som den er uttrykk for en lengsel, et stille rop. Stopp! Jeg vil av!

FilosofenOs Guinnessskriver i sin artikkel The striptease of humanism: «In a world without God, man is not so much free as overwhelmingly responsible».

Når mennesket forkaster Gud, ender vi opp med å bære alt ansvaret selv. Slikt blir man sliten og forvirret av. To ord som ganske så bra beskriver det postmoderne europeiske folk.

Guinness beskriver hvordan humanismen for alvor har fått fotfeste i Europa de siste hundre årene. I begynnelsen var det en optimistisk humanisme, men etter hvert som man innså realiteten har det utviklet seg til en pessimistisk humanisme. Troen er fremdeles på mennesket, men en tror ikke lenger at mennesket klarer det.

Midt i dette er vi satt til å være kirke. Satt til å forvalte et budskap som er ekstremt gode nyheter for dagens europeer. Jesus tilbyr et åk som er godt for dem som strever og bærer tunge byrder. Spørsmålet er om vi først trenger å ta til oss de gode nyhetene selv?

Jeg lurer på om vi i iveren etter å skille oss ut fra et samfunn med en forvirret forståelse av seksualitet og samliv har endt opp med lav bevisst på hvor mye vi preges av humanismens ide om at mennesket skal klare det selv.

Er vi kristne like slitne som resten av samfunnet? Er vi ikke så mye fri som overveldende ansvarlig? Treet skal kjennes på frukten, sa Jesus. Hvis frukten er utbrenthet, hva sier det om treet og hvor det får sin næring fra?

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!

Ropet. Stopp, jeg vil av-ropet. Det ropet er på en måte mitt. Samtidig er det ropet jeg hører fra misjonsmarken. Et sårt, men stille rop fra det europeiske folk. Jo mer jeg står mitt i denne misjonsmarken, jo mer skjønner jeg hvor stor lengselen er.

Tsjekkerne. Først opplevde de én versjon av humanisme – kommunisme. Så byttet de med en annen versjon – sekularisme. Ingen av dem gir svar. I togmagasinet jeg leste for noen år siden stod det en lengre artikkel skrevet av en ung kvinne.

Uttrykk for lengsel og undring skinte gjennom. Er det virkelig så mye bedre med sydenferie (fritt oversatt til norsk) enn de gode, gamle teltturene på høyslettene i Romania? En gryende begynnelse til avsløring av en ny løgn – heller ikke Vestens sekularisme er svaret.

Allerede i 1965 definerteUNESCO humanismen som en av verdens ledende religioner og livssyn. De andre på listen var verdensreligionene vi kjenner fra skolen; islam, buddhisme, kristendom.

Utfordringen her er at mennesker i liten grad bekjenner seg som humanister, det er mer noe man er påvirket av. Dermed regnes ikke Norge som er humanistisk land, selv om humanistisk tankegods er det dominerende.

Som kirke tenker jeg dette utfordrer oss på to områder: Vi trenger, som jødefolket trengte i GT, å skille oss vekk fra. Ikke i from av ytre ting, men i form av å tydeligere dra skillelinjen mellom hva som er en kristen og en humanistisk tro.

Dette vil hjelpe oss til punkt to; å tydeligere være sendt til. Vi lever midt i en gedigen misjonsmark, men vi kan ikke bli sendt til den før vi har skilt oss vekk fra den.

For å klare dette tror jeg vi gjør lurt i å kalle en spade for en spade. Norge og Europa er ikke lenger kristent, men humanistisk. I beste fall en sausete blanding av de to.

I det siste har jeg hatt mange og gode samtaler med en venn her i Tsjekkia. Han funderer. Kona er blitt kristen. Han ser noe. Noe som er annerledes. En fred. Trygghet.

En hvile i dette at hva som enn skjer så er jeg i Guds hender. Han liker det. Og så liker han det ikke. For han vil ta tak i ting selv. Endre det selv. Troen på mennesket. Troen på Gud.

Troen på Gud fornekter ikke at mennesket kan utrette noe, endre noe. Jesus lignelse om talentene forteller oss det motsatte, vi kan være, ja er kalt til å være, endringsagenter. Men ikke i egen kraft, og ikke med det overordnede ansvar.

Det er her budskapet ligger. Det frigjørende budskapet om å underordne seg. Jeg er ett menneske. Han er Gud. Jeg er syndig. Han er hellig. Jeg er skapt. Han er Skaperen. Jeg trenger en frelser. Han er frelseren.

Jeg skal få slippe å leve for meg selv. I stedet får jeg leve for ham jeg er skapt av og skapt til. Det er dette jeg lengter å leve ut. Det er dette Europa lengter etter å høre.