Sterke følelser og Guds nærvær er ikke det samme

I januar gjorde et debattinnlegg av Martin Hagen sterkt inntrykk på meg. Den tidligere lovsangslederen beskrev hvordan han ble utbrent og til slutt forlot pinsemenigheten han var en del av. Det mest ransakende var hans beskrivelse av hvordan lovsangen sluttet å ha den emosjonelle effekten den hadde før:

«Musikken var alltid stedet hvor jeg opplevde Gud sterkest. Jeg vet jeg ikke var alene om den følelsen: tårene, det åpne hjertet, øyeblikket av eufori. Men sannheten er at jeg aldri har kjent det gudsnærværet igjen. Jeg har prøvd. Løftet hendene, koblet meg på. Men det har vært stille. Det er trist. Og litt skremmende. Det har fått meg til å spørre: Hadde jeg egentlig den relasjonen til Gud jeg trodde? Eller var det bare atmosfæren? En kollektiv følelse? En form for massesuggesjon?»

Hagens spørsmål treffer kjernen i den karismatiske erfaringen. Som tidligere medlem av Levende Ord husker jeg selv både de sterke følelsene – og tomheten når de uteble. Hagens antakelse synes å være at «øyeblikket av eufori» er det samme som å oppleve Gud. Men stemmer det?

For meg har det vært til stor hjelp å studere fenomenet historisk. For de sterke følelsene, tårene, skjelvingen og ekstasen var ikke fenomener som oppsto i Asuza Street i 1906. 

Ta teologen Thomas Müntzer (1489–1525). Han brøt med Den romersk-katolske kirken og var en stund på Martin Luthers lag. Men etter hvert ble det klart at Luther ikke var radikal nok for Müntzer. 

Thomas Müntzer mente at Bibelen bare var «død bokstav» hvis man ikke hadde den levende Ånden i seg. Han begynte å erfare at Gud snakket direkte til ham gjennom drømmer og visjoner. Troen alene var ikke nok, man skulle også føle at man var blitt født på ny.

Vekkelsesmøtene som brøt ut rundt ham var preget av sterke følelser og det moderne karismatikere kanskje ville kalt «å falle i ånden» – alt akkompagnert av sterk lovsang på folkespråket. 

Så langt høres dette sannsynligvis ganske kjent ut for folk med erfaringer fra karismatiske menigheter. Ja, kanskje var han ett av mange eksempler på at Guds ånd skapte vekkelse i et kirkelandskap preget av tomme ritualer, kald intellektualisme og kjedelige gudstjenester? 

En slik konklusjon blir dessverre umulig. For Müntzers «indre stemme» tok snart en mørk vending. Han ble overbevist om at Gud ba ham lede et politisk opprør. I 1525 ledet flere tusen dårlig bevæpnede bønder i en marsj mot fyrstenes soldater. Før det avgjørende slaget dukket det opp en regnbue som Müntzer tolket som et visuelt signal fra Gud om at bøndene ville vinne. 

Slik gikk det ikke. I stedet fikk vi massakren ved Frankenhausen hvor 5.000 av hans etterfølgere ble slaktet ned.

For Martin Luther ble Müntzers skare av «utvalgte» det ultimate eksempelet på hvor galt det kan gå dersom man lar en «indre stemme» få forrang foran Bibelens ord. Han kalte det åndelig «svermeri», for de var som villfarne bier som surret rundt sine egne følelser og innbilte åpenbaringer, i stedet for å holde seg til Guds objektive ord.

Spenningen mellom det ekstatiske og det moderate, går enda lenger tilbake, som et gjentakende mønster i kirkehistorien. Allerede på 100-tallet mente Montanus at kirken var blitt slapp, kompromissvillig og uten åndelig kraft. 

Han hevdet å ha profetiens gave, og sammen med to andre kvinnelige profeter gikk han ut av kirken og startet opp for seg selv. Deres forsamlinger bar preg av spontan profeti, ekstase, og sterk endetidsforventning. Var det en ekte vekkelse?

Når vi får vite at Montanus hevdet å være selve talsmannen, som Jesus sa han ville sende (Johannes 14,16), håper jeg at svaret for de fleste er nei. De hadde også en sterkt problematisk frelseslære, som kirkefaderen Hieronymus plukker fra hverandre. 

Når det gjelder profetiens gave, skriver Hieronymus, er ikke problemet profetiene i seg selv. «Men vi nekter å ta imot profeter som kommer med utsagn som strider mot Skriften», legger han til.

I tillegg til en rekke advarsler fra kirkehistorien har vi også historiene fra vår egen tid om «de brente barna». Som Martin Hagens sterke historie er et ferskt eksempel på.

Selv har jeg møtt flere tidligere pinsevenner eller karismatikere som opplevde at de «ikke fikk det til». Noen av dem ga opp kristendommen. En ung dame jeg møtte som hadde vokst opp i en pinsemenighet, fortalte at hun aldri fikk til å tale i tunger. 

En venn av meg fortalte at han ikke har noe sterkt følelsesliv, og det å «føle Guds nærvær» ble problematisk for ham. For: Er Gud bare for de som føler sterkt? Og når følelsene forsvinner, er også Gud borte?

Noe av det mest problematiske med sterkt emosjonell kristendom er at det oppstår et a-lag og et b-lag. Der bare de som er disponert for et sterkt følelsesliv havner på elitelaget.

Heldigvis er dette langt fra Bibelens kristendom. Ingen plass i Bibelen vil du finne at Guds nærvær viser seg gjennom ekstatiske følelser. Ingen plass står det at emosjonell erfaring er en forutsetning for å være en god kristen.

Faktisk er det ofte motsatt: I denne verden må vi leve med både frykt og angst og motgang. Og nettopp i vår svakhet, i vår vanskeligste time, møter Gud oss. «Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte», skriver kong David i Salme 34, 19.

Så er det ikke dermed sagt at følelsene ikke spiller noen rolle. Det finnes også glede og fred, som noen av åndens frukter. Men vi må ikke forveksle Guds nærvær med våre flyktige følelser. Da vil vi lett dra åndelige slutninger av følelseslivets bølgedaler, som at Guds kjærlighet er borte når følelsene forsvinner.

Men det er ikke sant. For å si det med Paulus: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39)

Å være kristen hviler ikke på hva du føler for ham, men på hva han har gjort for deg.