KONTROLL: Lovforslaget om forbud mot «konverteringsterapi» er et forsøk på å få statlig kontroll av sjelesorgen. Vi lever i et fritt samfunn, men vi skal alle være «frie» på en bestemt måte, skriver Bernt. T. Oftestad. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Statlig kontroll av sjelesorgen

I det gamle Sovjetunionen ble kirkelivet kontrollert og undertrykt av den kommunistiske statsmakten – også ved hjelp av det hemmelige politiets infiltrasjon i presteskapet. De troende våget ikke å skrifte for sin egen prest.

De fryktet at vedkommende kunne være agent for KGB. Man valgte da en tilfeldig og fremmed prest som skriftefar, som man kunne finne for eksempel under større møter og kirkelige samlinger.

Les også
Beklager uttalelse om konverteringsforbud

Kontroll av kirkens sjelesorg er et mål for enhver totalitær stat. Den vil stadig forsøke å undergrave prestenes taushetsplikt som sjelesørgere. Å få kunnskap om skriftemålshemmeligheter er et nødvendig ledd i vernet av statens «sikkerhet».

Lovforslaget om forbud mot «konverteringsterapi» er et forsøk på å få statlig kontroll av sjelesorgen. Vi lever i et fritt samfunn, men vi skal alle være «frie» på en bestemt måte.

Ingen må få motvirke realisering av den utopi at enhver form for seksuell praksis skal i utgangspunktet anses som positiv og god. Særlig viktig i dag er å forhindre at mennesker med homofil orientering får åndelig hjelp til å leve i pakt med Guds bud.

Prinsipielt sett skal enhver seksuell praksis (med noen få unntak) være etisk akseptabel og være beskyttet av staten mot slik religiøs «hjelp». Kristen «diskriminering» av visse former for seksualitet er ikke forenlig med statens sosio-kulturelle målsetting, som er å sikre frihet for enhver søken etter «lykke» også på det seksuelle feltet.

Les også
Håper på strengere forbud mot konverteringsterapi

Totalitære regimer vil alltid sikre seg kirkelig støtte. Den franske revolusjon laget en ny «katolsk» kirke som brøt med paven og gikk inn for revolusjonen. Under kommunistregimene var det så mange agenter, informanter og samarbeidsfolk i de store kirkesamfunnene at de alltid var statslojale.

I Norge har vi en statsstøttet og konstitusjonelt forankret (stats)kirke, men også en rekke frie kirker. I dag virker det som de alle gjennom Norges Kristne Råd er på vei til å støtte statens ideologiske kontroll med sjelesorgen. Hvor er den kirkelige «motstandsbevegelsen» mot en stat på vei mot å bli totalitær.