Statens møte med samvittighet

- En liberal og demokratisk holdning tilsier at vi tolererer uenighet og annerledestenkende og er villige til å kjempe for andres rett til å ha et annet syn, selv om vi er fundamentalt uenige, skriver Hans Olav Syversen.

Re­ser­va­sjons­mu­lig­het for leger har den siste tiden vært be­lyst gjen­nom gjen­tat­te opp­slag og kom­men­ta­rer i Dagen og aviser over hele lan­det.

De­bat­ten har bydd på flere over­ras­kel­ser. Sær­lig over­ras­ken­de er det å se så mange som kal­ler seg li­be­ra­le ar­gu­men­te­re hef­tig mot le­gers sam­vit­tig­hets­fri­het. Andre hev­der at saken er «liten» og at KrF bør løfte andre saker.

For KrF er dette en vik­tig sak, fordi den drei­er seg om Sta­tens møte med en­kelt­men­nes­ker og sam­vit­tig­het.

I vårt sam­funn er sta­ten og in­di­vi­det sta­dig mer sam­men­vevd. Vi møter det of­fent­li­ge på nær sagt alle are­na­er, vi har fått en gans­ke så all­mek­tig stat.

Nett­opp der­for bør den samme stat an­stren­ge seg for å imøte­kom­me grunn­leg­gen­de sam­vit­tig­hets­spørs­mål der det er mulig.

Dess­ver­re ser vi at man alt­for lett tyr til ulike sank­sjo­ner fra sta­ten der­som man ikke «inn­ord­ner» seg. Noen ek­semp­ler:

- Or­ga­ni­sa­sjo­ner trues med bort­fall av stats­støt­te der­som man ikke un­der­ord­ner seg det po­li­tisk kor­rek­te.

- Or­ga­ni­sa­sjo­ner ute­luk­kes fra ord­nin­gen med skatte­fra­drag for gaver der­som man har po­li­tisk ukor­rek­te me­nin­ger.

- Sta­ten vars­ler yr­kes­for­bud der­som man i al­vor­li­ge sam­vit­tig­hets­spørs­mål ikke inn­ord­ner seg.

Europa­rå­det, der Thor­bjørn Jag­land er ge­ne­ral­sek­re­tær, har vært opp­tatt av disse spørs­må­le­ne, ikke minst re­ser­va­sjons­mu­lig­he­ten. I en ut­ta­lel­se der­fra heter det: «Ingen per­son skal bli pres­set, hol­des an­svar­lig for eller dis­kri­mi­ne­res fordi man ikke vil ut­fø­re, til­rette­leg­ge, as­sis­te­re eller hen­vi­se til abort eller aktiv døds­hjelp.»

Jeg min­ner om at denne or­ga­ni­sa­sjo­nen er basis for den Den Euro­pe­is­ke Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen. Det er hel­ler neppe til­fel­dig at mange øst­euro­pe­is­ke par­la­men­ta­ri­ke­re har vært opp­tatt av en slik ut­ta­lel­se. De har solid er­fa­ring med hva en ens­ret­tet stat in­ne­bæ­rer.

Att­på­til drei­er det seg i dette til­fel­let om noen få leger som øns­ker å re­ser­ve­re seg av dype over­be­vis­nings­grun­ner som hand­ler om men­neske­li­vet og selve grunn­tan­ken i lege­gjer­nin­gen, på en måte som ikke ram­mer kvin­ne­nes ret­tig­he­ter i hen­hold til lov­ver­ket og som har fun­gert i lang tid.

En li­be­ral og de­mo­kra­tisk hold­ning til­si­er at vi to­le­re­rer uenig­het og an­ner­le­des­ten­ken­de og er vil­li­ge til å kjem­pe for and­res rett til å ha et annet syn, selv om vi er fun­da­men­talt ueni­ge. Der­for er ikke dette en liten, men en vik­tig sak. Den gir nem­lig også ret­ning frem­over.